Barndom og nostalgi er fellesnevnere i mye indierock. Kombinasjonen har avfødt en pen rekke musikalske storverk i spennet mellom «Penny Lane» og Boards of Canadas Music Has The Right to Children. Men tematikken kan iblant bikke over i ren infantilisme og antirasjonalisme (jf. The Boy Least Likely To: «I’m happy because I’m stupid»), og må vel også ta skylda for at indiemoten forutsigbart pendler mellom for små og for digre plagg (h.h.vis klær man har vokst fra og klær man har arva fra storebror/storesøster).

Lenge mistenkte jeg Animal Collective for å målbære en liknende primitivisme. Bandet har gjort «the childlike yelp» til foretrukket vokalmodus for en hel generasjon unge rockere, og diskografien anbefaler – i hvert fall tilsynelatende – at vi snarest vender sivilisasjonen ryggen (Spirit They’re Gone, Spirit They’ve Vanished), samler oss rundt et leirbål i skogen (Campfire Songs) og imiterer dyrelyder mens vi eter store blingser med nyrørt syltetøy (Strawberry Jam).

Les mer » 

a) Jeg syns Gregory Corso og Allen Ginsberg er de beste poetene i Amerika.
b) Hadde jeg vært like stor som Thomas Wolfe, Jay Laughlin eller Charles Olson så skulle jeg løpt rundt i byen og banka opp alle kritikerne jeg kom over.
c) Cannastra og Lucien er alt for masochistiske.
d) Gregory, du har rett, skjønnheten er treig.
e) Hvis Jomfru Maria er alle tings mor og Gud er alle ting, hvorfor savne himmelen?

Les mer » 

MENS VI LÅ OG DØDE

hvis du vil høre på meg nå
jeg har ikke noe annet å si
enn at ungene mine ikke ville sove
eller hva vet jeg, de fikk ikke sove, sa de
jeg vet ikke hvem eller hva som nektet dem det
det var i hvert fall ikke jeg, jeg nektet ingen noe som helst
den kvelden, tv-en sto på, jeg drakk vin og bakte brød
et litt usammenhengende brød bakt alt for seint på kvelden
jeg hadde mel stående og tok ikke i deigen med hendene engang
rørte den sammen i kjøkkenmaskinen og helte den opp i formene
en klissete og uorganisk (=usmeltet) deig, ganske sleipt og slapt
og slikkepottstyrt rett ned i de likkisteformete aluminiumsformene
men hvem var det som fant på at brød skulle ha den samme formen
som døde kropper blir oppbevart i? altså nøyaktig den formen
som guttungen i William Faulkners As I Lay Dying tegnet
da han skjønte at moren hans var død
han skjønte det fordi broren hans
sto og snekret på en merkelig avlang eske
og fortalte at i den skulle mammas kropp bli lagt forsiktig ned
og hvor mange likkister er det plass til på det snekkerverkstedet
som spesialiserer seg på likkister i den byen som er litt mindre
enn den ganske lille byen jeg bor i? det vet jeg ikke
jeg finner ikke ut sånt på wikipedia eller google earth
akkurat som jeg ikke finner han som satt i mørket
i en kjeller mens programlederen på CNN argumenterte
for at forskjellen på fire hundre palestinske døde og fire israelske døde
var usaklig: at hvert enkelt liv teller, som hun sa, med grotesk presisjon
der finner jeg heller ikke de fiendtlige hvite englene som sklei så skjevt
inn over himmelen på tv-skjermen jeg så på mens han prøvde å snakke
inn i telefonen, til henne, til meg, til oss
her er det åtte kuldegrader
i hans by var det elleve grader, kunne jeg se
jeg vet ikke om noe snekkerverksted, eller om kister heller
men en ganske kort kropp, kanskje en meter lang, tullet inn i et teppe
som bæres i et annet teppe, vi så det, vi så det på avstand
og da jeg skulle ta brødene ut etter førti minutter i ovnen
brant jeg meg, lett, så lett at det ikke heter å brenne seg engang
hånden min kom borti en litt for varm rist
ganske overflatisk, fort som et hvitt prosjektil over skjermen
jeg trakk hånden til meg og kjente ikke noe før etterpå
da jeg sto ute på trappa og holdt hånden mot ansiktet
smerten kommer senere, den er lokal og vanligvis liten

- Geir Gulliksen, 5/1/2009

Llambías på norsk
Et «mesterverk», ifølge Stavanger Aftenblad. Okay da.

Les mer »

Vinterkatalog!
Bokhøsten er dau. Leve bokvinter’n. Vårt litterære sesongvarsel kan lastes ned her.

Første i første, 2009, og den sagnomsuste amerikanske forfatteren J.D. Salinger fyller nitti år. Gratulerer med dagen, kompis. Ikke godt å si om du er frisk og rask eller syk og skranten, sengeliggende kan hende. Vi vet jo ingenting om deg. Og greit nok det. Du snakker ikke og vil ikke bli snakket til. Men tillat en gratulasjon om ikke annet. Og enda en gang noen gamle sitater. Fra et pussig intervju du plutselig ga til ei skoleavis i 1953 (da du var 34?), du sa blant annet følgende om The Catcher in the Rye (Redderen i rugen): «Den er delvis biografisk, jeg var veldig letta da jeg ble ferdig med den. Barndommen min ligner veldig på barndommen til gutten i boka, og det var en stor lettelse å få fortalt folk om det». Som nesten blir en litt paradoksal uttalelse alle disse åra etterpå, ikke sant? At du skulle være letta av å få sagt noe til verden som ikke lenger ønsker å si noe til verden. Eller kanskje henger det sammen? Du sier videre i 1953 at du planlegger turer til Europa og Indonesia. Og kanskje stoppe opp i London for å lage en film. Hva skjedde? Har du vært her? Har du gjort det? Gikk vi glipp av premieren? Eller ble du sittende i Cornish med swingplatene og svart-hvittfjernsynet ditt? Uansett, gratulerer med dagen, buddy, nå går vi på nitti nye? Fins ikke annet.