De siste par dagene har Flamme hatt besøk av en 15-åring i arbeidsuke: Bjørn Kristian Sveen fra Ringebu, som vi har satt til å gjøre både dette og hint av mer eller mindre stimulerende arbeidsoppgaver på kontoret. Ingen dårlig samvittighet for så vidt, tidlig krøkes og så videre, men vi følte det var rett og rimelig å la gutten få avlegge rapport før han snørte på seg skjerf og lue og stakk hjemover. Så har han gjort. Med stor ro, som vi ser på bildet, selv om de siste dagene har vært svært travle på forlaget. Rapporten kan du lese under. Takk skal du, BK!
Så er det et faktum: Egil «Drillo» Olsen gjør comeback som norsk landslagstrener. Og sjelden har denne gamle frasen vært mer på sin plass: Hvem skulle tro det? Ikke Flamme. Det må innrømmes. Men vi har om ikke annet kasta oss over mobilen for å få tak i noen fra EM-panelet. Folk vi vet har peil. Og ro. Og oversikt. Som kan bestemme om dette er genialt eller forglemmelig fra NFF sin side. Hva tror du?
Se svar fra Linda Klakken, Frode Grytten og Oddmund Vaagsholm under.
Vi forteller hverandre historier for å overleve, er det noe som heter, men vi forteller hverandre historier også når vi dør. Små historier. Fordi vi overlever. Og en slik liten en ble vi plutselig påminnet da den ultrasympatiske filosofen Arne Næss desverre gikk bort tidligere i uken. Det hadde seg nemlig slik at de to halvdelene Flamme i år 2002 bodde vegg i vegg i med Arne Næss på Alexandria hotell i Molde. Den gang var vi kulturjournalister i Klassekampen, på plass for å dekke Bjørnsonfestivalen, som selvsagt bød på sine gleder og utfordringer, men de to største gledene på turen var a) korridorfotball på hotellet og b) fruktfatet vi hver morgen så utenfor døren til Arne Næss. Melonmåner. Påbegynte drueklaser. Appelsinstengler. Bananskall. Kjernehus fra epler og pærer. Ananasringer. Og utgradve kiwilokk. Vi smilte hver gang. Kunne ikke annet. Så for oss Arne Næss Sr. på sengekanten, i tøfler og slåbrok, med et digert fruktfat på nattbordet. Nydelig, ikke sant?
De fleste skjønnlitterære forlag er, som godt kjent og som seg hør og bør, glad i sjangeroverskridelser. Så også Flamme. Og en tanke slo oss i morges, nå som pressekonferansetida er her igjen (vårlistene skal ut til folket) kan man gjøre noe med den tradisjonelle pressekonferansen hva sjanger angår? Og på den måten få publikum til å merke seg litt flere titler? Hva med pressekonferansen som sitcom? Er det mulig? Er det framskritt? For å finne ut av det tok vi med oss digitalkameraet på årets første og beste PK, i Aschehougkantina (Flamme har ikke vårliste ennå, sånn er det desverre bare), og klipte sammen noen bilder og la på noen latterspor.
Fredagens billedgåte viste seg å være i vanskeligste laget for de fleste, men Renate fra Lesjaskogen var forbløffende kjapt ute med riktig svar: De skumle typene er selvsagt forlagssjefene Haagensen og Wold, for anledningen fullt sysselsatt med å sette fyr på den litterære kanoen.
Tegneserieruta er å finne på klaffen til Brenn ned skiten, som er i handelen as we speak. Kanskje Norges første stereo-essaysamling? 276 sider fullpakka med pop, politikk og polemikk. Bred marg å kludre i. Fyldig navneindeks. Stilige streker på coveret. Skaff deg boka før den havner på pensum – bestill her!
Forrige fredag — 9/1/09 — ble det absolutt siste nummeret av tidsskriftet Kraftsentrum lansert på kafé Knøderen i Bergen. Gunnhild Øyehaug og Olaug Nilssen har produsert — with a little help from their friends — i alt syv nummer av bladet, og fått litterater og amatører landet over til å grine og le både om hverandre og samtidig. Men nå er det altså jevnt slutt. Jentene har andre ting å ta seg til. Og vi må spørre, som Joey Tempest (puddelrockens desidert mest shakesperianske navn) en gang spurte: Will things ever be the same again? Skriv gjerne et svar i dugget på kafévinduet.
INGER CHRISTENSEN — in memoarium
av Terje Dragseth, 12. januar 2009.
Meldinga om Inger Christensens (IC) død 2. januar, setter i gang en refleksjon om det å gå ut av tiden, som det heter, og man inntas av minner, gode og uforglemmelige minner om Inger og hele hennes vesens enkelhet og sårbare kompleksitet og menneskelighet, og som vi kan overleve i ved hennes geniale poesi, hennes romaner og skuespill, barnebøker, og ikke mins essays, som jeg gjerne vil framheve nedenunder. Hele ICs forfatterskap tydeliggjør en poetisk tenkning, at poesi er en måte å tenke og ikke minst — handle på, og som har gitt oss en poetisk praksis som er helt enestående i verdenslitteraturen, og det er ikke uten grunn hun i utenlandsk presse blir sammenlignet med både Blake, Dante og Novalis.
Kunsthistorien er full av ivrige onanister. Nærværende spalte har allerede hyllet Jerry Dreva, «the man who had a thousand orgasms for art». I dag skal det handle om arven etter arkitekt og konseptkunstner Vito Acconci (f. 1940 i Bronx), som i 1972 plasserte seg selv under en rampe i Sonnabend Gallery, trakk ned buksene og henga seg til heftig masturbasjon mens folk travet omkring over hodet hans. I et hjørne stod en høyttaler som kringkastet Acconcis seksuelle fantasier om menneskene i rommet.
Onani handler om gjentakelse. Intens håndbevegelse – intens håndbevegelse – intens håndbevegelse – klimaks – repetér fra begynnelsen. Vito Acconcis «Seedbed» skulle derfor være spesielt godt egnet for nyoppsetning (så å si). Ideen ser ut til å ha slått ned i flere hoder omtrent samtidig: Da Marina Abramovic gjenskapte sju historiske performancer i Seven Easy Pieces ved Guggenheimmuseet i 2005, var «Seedbed» en av dem. To år seinere gjorde kunstkollektivet 0100101110101101.org en «syntetisk performance» av samme verk i online-spillet Second Life. (Gjenstand for samme behandling var bl.a. Chris Burdens «Shoot», som vi så vidt omtalte her.)
Onan spilte sin sæd, men det gjorde så visst ikke Vito Acconci. Se 1972-performancen her, og den virtuelle versjonen her.
Det er noe med å lese intervjuer av norske forfattere i utenlandske aviser og blad, ikke sant? Ikke at det er så mye bedre, nødvendigvis, noen ganger er det dét også, men som om noe nært og kjent blir litt fjernere og litt fremmed. Per Petterson i helgas The Guardian for eksempel. Flott intervju fra skauen. Norsk skau, ikke sant! Det snakkes om bøker vi har lest, men se!, der står det Lillestrøm — stavet Lillestrom — i god engelsk avisprosa. Lillestrom, baby! Det er noe med det. Og når Per P smeller til med: «I’ve always liked that type: working class but at the same time fiercely individualistic. “I’m out for myself.” Rebellious, drinking, fuck-you type. I like that»: blir det nesten ikke bedre.
