Det hender jeg ser for meg døden som en nødutgang. Eller nei, det ble litt feil: jeg ser for meg det grønne skiltet over nødutgangen som døden. Men ikke døden forstått som en vei ut av nøden, altså. Bare som et grønt skilt. Et lysende grønt skilt. Alltid synlig. Alltid der. Hvis tilhørende dør til syvende og sist er uunngåelig. Som på bildet over. Et grønt skilt og ei rød dør. Døden? Kanskje. Som også sier: «Ingen alkohol». Som kanskje betyr: du får ikke ta med deg alko inn i det hinsidige. Og jeg kommer på en replikk i Saabye Christensens Bly, den første oppfølgeren til Beatles, fra kompis Sebastian som lurer på, hvis man dør i bakfylla, om man da forblir bakfull i all evighet. Og jeg får ikke lyst på en øl. Og jeg kommer på noe Domitius Enobarbus (å, om vi alle hadde hatt slike latinske navn!) sier i et eller annet Shakespearestykke, at han og vennene hans har kommet seg gjennom den ellers så trøblete natta ved å drikke seg fulle («and made the night light with drinking»). Og jeg får kanskje lyst på en øl allikevel. Men så kommer jeg på pakten til Hawkeye Pierce i M*A*S*H (Let’s make a pact about drinking, let’s never stop), og blir litt engstelig igjen. Jeg vil jo gjerne kunne slutte en gang. Men så kommer jeg på det gamle prinsippet til Raymond Chandler (I think a man ought to get drunk at least twice a year just on principle, so he won’t let himself get snotty about it) og blir litt på igjen. Et steg fram, to tilbake. Der er døra, men hvor ble det av baren?
And another regrettable thing about death
is the ceasing of your own brand of magic,
which took a whole life to develop and market —
the quips, the witticisms, the slant
adjusted to a few, those loved ones nearest
the lip of the stage, their soft faces blanched
in the footlight glow, their laughter close to tears,
their warm pooled breath in and out with your heartbeat,
their response and your performance twinned.
The jokes over the phone. The memories packed
in the rapid-access file. The whole act.
Who will do it again? That’s it: no one;
imitators and descendants aren’t the same.
I går gikk eg forbi køen ved Grieghallen, folk som skulle sikre seg Springsteen-billettar. Eg skulle på eit møte. Seinare på dagen gikk eg forbi platesjappene, eg såg Springsteen-plakatane og den nye Springsteen-plata der inne. Eg gikk rett forbi for å komme meg heim. Første Springsteen-konsert i Bergen! Ny Springsteen-plate! Bruce Springsteen! Å, det var ein gong eg kunne ha reist halve verda for å sjå Springsteen, halve verda, eg voks opp med dei songane, dei var lydsporet til dagane i Odda, lyden av min ungdom. Eg kunne ha reist til Nordpolen for å høre han spele, men så kom han altså til Drammen i 1981! Drammen! Eg sat der før konserten, hugsar at eg tenkte at om ei lita stund skal Springsteen stå der framme, stå der og synge, og det er ikkje til å tru. Og så kom han ut på scena, stod i det blå lyset, song «Factory». For ein konsert det blei. Å, det var ein gong eg samla kassettar og bootleg-plater, sjeldne studioopptak, fantastiske konsertar, b-sider, alt, eg måtte høre alt. Eg lytta meg gjennom alt saman i mørke kveldar, studerte, analyserte og tok inn kvar einaste song intravenøst. Kva skjedde frå 1975 til 2009? Springsteen var slik ein kul katt. Sjå på coveret til Born to Run og sjå på coveret til Working on a Dream. Kva var det som skjedde? Hør på «Jungleland» og hør på «Working on a Dream». Kva var det som skjedde? Springsteen var så god, han fusjonerte svart og kvit musikk, han fann opp rocken på ny, han var den beste mann som nokon gong har stått på ei scene. Det opptaket då han spelar i Europa for første gong! Hammersmith Odeon i London! Går det verkelig an? Kvar song ein eksplosjon! Kvart refreng ei bombe! Ein fyr frå New Jersey i strikkelue? Og no? Ein familieunderhaldar, ein halvslapp gjøglar, ein trubadur for presidenten. Tittelsongen på den nye plata må Springsteen ha skrive på fem og eit halvt minutt. Eg blir ille til mote bare eg hører den songen. Eg stod på Valle Hovin i fjor med flau smak i munnen. Kva var det han heldt på med? Eg hadde mista Springsteen, det var over. Han som var så god, kva var det som skjedde? Eg kjenner verkelig at eg er lei meg for dette, men det måtte vel gå slik? Ei kjensle av tid, dagane som har gått, tida som har gått, tapet av ei uskuld, tapet av Springsteen. Slik er det. Eg kjenner likevel at eg ikkje greier å riste han heilt av meg. Eg kjem til å ha dei songane med meg for alltid, eg er glad eg hørte dei, og eg er glad eg hørte Springsteen då han var den beste. For ein artist han var.
Markus Midré er aktuell med Tunnel (Forlaget Oktober), et slags litterært motsvar til David Lynchs siste filmer. Her er med andre ord handlingssprang, retningsløse dialoger og fremmedgjøring en masse. Men hva hører man på under arbeidet med ei slik bok: Frijazz? Atonal musikk? Kjenningsmelodien til Twin Peaks? Les Midrés spilleliste nedenfor.
Ane Brun: The Treehouse Song (fra Changing of the Seasons, 2008)
– Jeg hører egentlig aldri på musikk når jeg jobber, da bør det helst være stille, men det kan være fint mellom slagene. Disse sangene spilte jeg masse mot slutten av skriveprosessen. Har aldri fattet noen spesiell interesse for Ane Brun tidligere, men fikk denne plata som en brent kopi, og den smøg seg umiddelbart inn. Vakre tekster, smektende melodier og finurlige arrangementer. Hun har dessuten en stemme av gull. Litt sånn jeg kan tenke meg å skrive selv.
John Keats. John Keats. John Keats. Stor poet, ja. En av de største. Men enda bedre brevskriver. Og for bare noen dager siden var han innom Flammes små lokaler i Hesselbergs gate med en bunke sammenknyttede adressert Fanny Brawne. Jenta hans. Brev. Kjærlighetsbrev. Fra den gang da. Til singelserien. John Keats som boksingel, ja. John Keats som brevskriver. Om ikke lenge. Det blir knall. Les utdrag under.
Neste uke kommer multikunstneren Pablo Llambías til landet for å lansere Trude Marsteins norske oversettelse av … rasende …, en merkelig liten roman om den 16-årige hissigproppen Patricia, en slags dadaist og/eller punkrocker i det hinsidige (vi sier ikke mer). Turnébussen stopper i Trondheim, Bergen og Oslo – programmet består av opplesning + samtale med forlagsredaktør Wold. Dette vil du nødig gå glipp av! Se en smakebit på Llambías’ performancekunster her, og nedtegn deretter følgende møtetidspunkter i din snobbete lille Moleskine-almanakk:
Trondheim: Samfundet, tirsdag 27. januar kl. 19.00. Bergen: Logen Teater, onsdag 28. januar kl. 19.15. Oslo: BokCaféen, Chateau Neuf, torsdag 29. januar kl. 20.00.
Bokas skjebne ligger foreløpig i hendene på vår venn Peteris ved trykkeriet i Latvia, men planen var å falby bøker under arrangementene. Skrap sammen 239 kroner og kom.
Det er en usedvanlig grå lille-lørdag i hovedstaden, men for våre venner i Tromsø er dette første soldag etter mørketida. La oss håpe dagen opprant med skyfri himmel! Stig Sæterbakken var der oppe i forrige uke, mens forretningslunsjer stadig ble avholdt i stummende mørke (jf. bildet over), og holdt seg våken bl.a. takket være musikken til islandske Jóhann Jóhannsson. Hør hva han selv skriver:
«Må jeg få lov til å komme med en anbefaling, på denne dagen da solen igjen blotter skulderen over Tromsø, til alle dere der ute som aldri kunne finne på å forbanne mørket, eller sagt på en annen måte: naturlig hører hjemme i den melankolske adel, eller sagt på en tredje måte: elsker trist musikk, dette som var mitt soundtrack om nettene, som var som dager, og omvendt, nettopp i Tromsø, sist uke, fem daglange netter i trekk, og som for alltid kommer til å dra tankene dit, men også andre steder hen, så som evigheten, som det er min påstand at all god musikk, dvs. repetetiv mollstemt musikk, gjør, og som er å bringe oss i en slags nesten-kontakt med evigheten, eller det nærmeste vi kommer en evighet, i alle fall, denne vår stund på Jorden. Evighet i form av fortapelse, bør jeg vel strengt tatt legge til. Barokkmusikk er en sikker vinner i så måte. Men denne gangen var det nordisk samtidsmusikk som holdt døren til lykken – eller ulykken – på gløtt. CDen heter Fordlândia, og musikken er skrevet av den islandske komponisten Jóhann Jóhannsson. Mer om ham her: www.johannjohannsson.com. Og mer om evigheten siden. Jeg ville bare ha sagt, at å plugge et headset i en iPod er en handling av potensielt omstyrtende karakter. Og at uante konsekvenser er en gave man gjør galt i å nekte hverandre.»
Jóhann Jóhannsson – «Melodia (III)»
Audio clip: Adobe Flash Player (version 9 or above) is required to play this audio clip. Download the latest version here. You also need to have JavaScript enabled in your browser.
Mens hovedkontoret blir forsøkt stormet av illsinte turbojugend, fortsetter nye Flamme-venner uanfektet å melde seg inn i Singelklubben. Medlem nr. 150 lot seg innskrive i manntallet i forrige uke, og har adresse på Lambertseter i Oslo. Utover de biografiske opplysninger som framgår av det nedenstående, kan vi røpe at Anne-Stine Husevåg lar sitt abonnement løpe fra og med F°15.
FF:Hvordan lyder refrenget i singelhiten om Anne-Stines liv?
A-S: Du kan sjølvsagt prøve å synge livet mitt, men songen har nok mykje til felles med slike ein syng under bryllaupsmiddagar. Du tek fram det rosa arket. Prøvar å følgje melodien, men tekstforfattaren har vore litt for ivrig og putta altfor mange ord i første linje. I andre linje er det til gjengjeld litt for få ord, og rytma er fullstendig øydelagt. Men den inneheld mykje kjærleik, slik songar på rosa papir skal gjere. Og nokre morosame historier. Så blir det heile avslutta med nokre tåpelege klisjear om havet, men det er greit, eg likar havet.
Sist fredag var det kontorøl på det beskjedne Flammekontoret. Gode venner og noen sekspakker med øl. Samt ei ny bok ute i verden. Men vi snakka ikke så mye om det. Vi snakke helst om alt annet. Og drakk noen øl. Og følte det, du vet, som man føler i sånne rom med sånn drikke. Hvem kommer neste gang?
Forskjellen på da vi gikk hjem fredag og da vi våknet mandag? Snø. Snø i Oslo. Snø ellers i landet. Biler kolliderer. Mennesker sklir og ramler. Og vips snkker man om været igjen. Til og med det lille forlaget i Hesselbergs gate snakker om været. Forlag gjør ofte det. kanskje ikke så merkelig med tanke på hvor ofte de leser om været. Kan ikke bla i et manus eller åpne ei bok uten minst et snøfall eller en byge med regn. Kan for eksempel ikke åpne Tom Clarks A Short guide to the High Plains (Cadmus Editions, 1981) uten at været er med. Første diktet heter «Following Rivers into the Night», se om du finner snøen i det.
Ane Brun: The Treehouse Song (fra Changing of the Seasons, 2008)
