Sa ikke Henry David Thoreau noe sånt som at tida bare er en bekk han fra tid til annen fisker i? Men så var det dét diktet av Raymond Carver, The fishing pole of the drowned man, hvor alt går ettertrykkelig i dass. Og Paul Valery noe sånt som at framtida ikke er det den en gang var? Men så har du den sangen av Death Cab For Cutie, The new year, hvor dem synger «this is the new year/ and I don’t feel any different». Det nye, det gamle, det andre, det samme. Og legger vi dem sammen er vi faretruende nær den drikkeglades variant av høna og egget: er det halvfullt eller halvtomt det jeg løfter til munnen? Legg til Dean Martins glade refreng fra hin tid: «Hey brother, pour the wine», CS Lewis litt mer pragmatiske, tørrvittige observasjon at framtida er noe vi alle nærmer oss i ei fart av seksti minutter i timen, og den noen ganger velkomne, alltid litt snodige meldinga fra det gode gamle Monopolspillet: Rykk tilbake til start. Og hva har vi? Kanskje en idé om hva vi skal i dag. Ut til bekken. Inn i det nye. Tilbake til det gamle. For å begynne alt. Fortsette ingenting. Og kanskje — eller: forhåpentligvis — begynner det fortsatte med dette skiltet på vei opp fra bana: gode tider i vente
Christmas morning finally has come
It has meaning for each and everyone
Christmas morning I cannot believe
Just last night was Christmas Eve
So we watch the buildup here we go again
There is sand, there are camels
But where are the wise men?
Are they in Baghdad, are they in Washington?
It’s Christmas morning
There are those who go to church they kneel down to pray
For loved ones who have left to serve so far away
and for a Middle Eastern baby born on that very day
It’s Christmas morning
I dag, på den såkalte dagen, er det selvsagt dobbel luke i kalenderen: Vi skal både hjem til forlagssjef Wolds foreldre på Hamar for å høre hvordan jula feires der. Og så stikker vi innom forlagssjef Haagensens foreldre i Ålesund for å gjøre opp status også i den heimen. Fram med kaffe og lommetørkle, folkens. Det blir ikke bedre enn det her. Og så klart: god jul til alt og alle, nære og fjerne, tanter og onkler, venner og fiender.
I dag er det hjemreise. Flammes julekalender tar turen langs togskinnene til Hamar og Ålesund. Hjem til jul. Hjem til familie og feiring. Under de gladtriste tonene til Sloop John B. Og som alle vet og som Aaron Sorkin sier det så utmerket i TV-serien Studio 60: «There’s only one direction this story can go from here». Fortsatt god jul, frender!
I dag, 22 desember og vintersolhverv, forteller forfatter og politisk journalist i Dagbladet Martine Aurdal om jul i Ålesund og New York Maraton. I tillegg gir hun Flammes kalenderpublikum et overraskende — men velkomment — hedonistisk julebudskap. Feit jul, folkens!
I dag: Ando Woltmann, vokalist i King Midas, for anledningen uten nisselue, men med julelåter på iPhonen. Hvem var den beste juleambassadøren – John Lennon eller Paul McCartney? Hør Andos instruktive foredrag og imponér familie og venner over juledagsfrokosten.
PS: King Midas spiller, tradisjonen tro, romjulskonsert på Last Train søndag 28. desember. Kom kom.
I dag: forlagssjef for dokumentar i CappelenDamm og en av litteraturens mektigste unge kvinner (selv i nisselue), Ida Berntsen forteller om de viktigste julegaveopplevelsene fra den gang da — og det hun ønsker seg mest i år. Det er ikke lett å pakke inn, kan vi love.
NB! Opptaket ble gjort i Flammes bakgård og det høres av en aller grunn ut som om det er storm i kastene, men det høres langt verre ut enn det var. Fredelig jul!
I dag: forfatter, forlegger, norskamerikaner og beastie boy John Erik Riley forteller om store juletrær og skuffende julegaver — og som ikke det var nok oversetter han noen kjente og kjære julestrofer til contemporary american. Happy holidays, people!
Det går mye i julemusikk på Flammekontoret for tida: Elvis, Sinatra, Plastic Trees og Ingrid Olava (så klart). Men innimellom må det søte kontrasteres med noe surt/salt/beskt. Da klikker vi oss inn på Myspace-sida til amerikanske duoen Salem, som spiller elektronika med innslag av goth og hip hop. Ta gjerne en titt på denne dritskumle videoen. Noen har karakterisert bandet som en ondere utgave av Glass Candy – tør vi foreslå sjangerbenevnelsen «death italo»? (Foreløpig null treff på Google, men bare vent.)
Ved nærmere ettertanke: Ordet «Salem» høres passe bibelsk ut, og er antakelig avledet av «Jerusalem». Sånn sett er også dette en slags julemusikk, om enn – som det heter – med motsatt fortegn.
Salem: «Haffa»
Audio clip: Adobe Flash Player (version 9 or above) is required to play this audio clip. Download the latest version here. You also need to have JavaScript enabled in your browser.
