Forfatter og frilanser Jane K. Cleland bor sammen med mannen sin i en stor, lys, til-å-bli-litt-sjalu-av leilighet ikke langt fra East River på Manhattan. For om åra drev hun en bruktbokbutikk i New Hampshire, i dag skriver hun krimromaner hjemmefra nevnte leiligheten, mens mannen øver på trombonen sin i det andre rommet. Fire katter fyker frundt og passer på. Det høres fint ut. Høres ikke det fint ut? Og set ser fint ut attpåtil. Det kan virke som om forfatteren har funnet ut av noe. Flamme spør derfor det vi ofte spør folk vi ikke kjenner, hva er det gode liv?

JKC: Jeg tror ikke det fins et universelt svar på det. Det er et spørsmål om sansing og selvforståelse. (Når det er sagt regner jeg med at Hugh Heffner ville sagt noe annet; jeg tror at han er rimelig trygg på hva det gode liv er!) Men jeg er mer interessert i prosess enn innhold. Jeg er mer interessert i hvorfor folk vil ha det som de har det, framfor hvordan de faktisk velger å ha det. For eksempel, hvorfor er blå og oransje mine favorittfarger, mens min beste venns er lilla og mosegrønn og andre igjen foretrekker rød? Spørsmålet om det gode liv dukker faktisk ofte opp i bokserien min om Josie Prescott. Og helt enkelt, for meg: gi meg lystig ild i peisen, kattene mine, mannen min, en dobbel Jack Daniels (uten bær, uten is), en god biffmiddag i nær framtid og jeg er ei lykkelig jente.

Bytt ut Manhattan med Grünerløkka, fire katter med to manusbunker, mannen med et hockeybord, whiskyen med pulverkaffe og en god biffmiddag med kjipe nudler på hjørnet og Flamme kunne ikke være mer enig. Neida. Det er bare misunnelse, Jane. Keep on keeping on.

Skandinaviske artister blir titt og ofte nevnt i Wire (bladet, ikke tv-serien). Runhild Gammelsæther står f.eks. høyt i kurs, og her forleden hadde redaksjonen sendt en allværsjakkeinnpakka reporter til Stavanger for å dekke Numusic-festivalen. Dessuten, i oktobernummeret: en overstrømmende anmeldelse av plata Forerunners: Swedish Electronic And Concrete Music 1955–65, som botaniserer høydepunkter fra den svenske elektroakustiske scenen. Inkludert er også tekst-lyd-komposisjoner utført av Sten Hanson, Lars Gunnar Bodin og Bengt Emil Johnson, hvorav iallfall sistnevnte tør være kjent for norske lesere som poet (han lever dessuten i beste velgående, stikk i strid med visse rapporter).

«The challenge was to find new content for new media,» skriver Wires anmelder, «and Forerunners traces a range of imaginative responses.» Det skulle være anbefaling nok. Og mens vi venter på pakke fra Fylkingen Records: Kommer det noensinne en cd-versjon av Konkretpoesi.se? Eller er det meningen at vi skal rippe mp3-er sjæl?

Det falt nettopp snø fra himmelen. Fra skyene på himmelen. Over landet. Over Oslo. Over Hesselbergs gate i alle fall. Og utenfor butikkvinduene til Flamme Forlag. Og plutselig går det i julesanger, spekemat og tegnefilmer på kontoret. Litteraturen får pent vente noen minutter. For ingenting slår den første snøen. Som ikke er den første snøen, må den yngste av halvdelene tørt påpeke. Den gamle bryr seg ikke, sier den gamle. Det første er en følelse og det er sånn det føles. Så ta et bilde før alt smelter igjen.

Adam Bruneau har laget denne videoen til Deerhunters «Microcastle», fra plata med samme navn (som vi tidligere har mast om både her og der). På bloggen sin skriver Adam at filmen ble skutt mens han satt i et baksete på vei opp til Borestone mountain i Maine, og at de forbiflimrende høstfargene minnet han om «the rush you get at the end of this song». Heng med til 02:29, og du skjønner hva han mener.

Både låt og video minner litt om høsten vår: I august og september skjedde det lite. Oktober var vakker, men stillestående. Nå er vi midtveis i november, og plutselig går det fort-fort utforbakke: Torsdag kveld feirer vi Ole-Petter Arnebergs MEPÅNO på Revolver i Møllergata 32. I helga er vi å finne på Oslo Book Fair (såkalt: den avholdes faktisk på Lillestrøm), hvor Monica Isakstuen Stavlunds boksingel Sånn, borte lanseres lørdag kl. 15.00. Og neste helg igjen – lørdag 29/11 kl. 19.30 – gjester Flamme m/venner Poetisk sone på Torshovteatret.

Er kalendere og almanakker oppdatert? Bra. Gi oss et klemt hvis vi glemmer noe.

Her kommer vinteren, synger som kjent Jokke & Valentinerne i en av den dessverre bortgåtte rockerens absolutte perler — og for ikke lenge siden kom så sannelig vinteren til landet. Kulda til landet. Oslo inkludert. Og selv om man kanskje kunne trodd noe annet, navnet tatt i betraktning, ble Flamme tatt litt på senga av vinteren og kulden, da det viste seg at forlaget mangla gulvovn. Mangla varme. Og grunnet listearbeid og et visst arbeidspress har de to halvdelene Flamme derfor jobbet noen uker i lag på lag med klær og mye varm drikke. Men mandag 17. november (i går) tok det endelig slutt, da unge Wold slo fast, som sant er, at «det er vanskelig å være arbeidsom når blodet fryser til is». Dermed tok Flamme turen til Jernia i Torggata og kjøpte seg en liten svart oljefylt radiator. Merke Calor. Modell JL8. 1000 Watt. 349 kroner. Finanskrise til tross. Og da kan vinteren bare komme som den vil. Og blodet atter bruse i forlagets årer.

Flammedebutant!
Ole-Petter Arnebergs debutbok har fått sin egen nettside. Se film, les utdrag og tell blå isblokker til det svimler for deg.

Til MEPÅNO »

Hva skal du gjøre annerledes, evt bedre neste gang? Ble forfatteren Steve Toltz spurt av engelske The Guardian i helga. Med neste gang mener avisa neste bok. Toltz svarer: Neste gang skal jeg prøve å ikke bruke fem år. Og den som leser, som er oss, kommer til å tenke litt på skriving og tid. På litteratur og kalenderår. Hvor lang tid skal det ta? Tåler vi hver vinter og vår nye bøker fra forfatterne våre? Gjør vi? Eller har en, eller flere av oss, for vane å foreslå et opphold i forfatterskapet om titlene blir for tette? En pust i bakken. Eller skrivebordet. Men så kan vi tenke på den lille desperasjonen i det uskyldige, kanskje fleipete svaret til Steve Toltz. Neste gang skal det gå fortere. Ikke bruke fem år. Og kanskje oppfordre oss selv til å komme i gang med hva det skulle være. Hive oss rundt. Kaste oss i det. Det er ikke noe å vente med, er det?

Sånn, debutert

Monica Isakstuen Stavlund debuterer på Flamme i vinter med boksingelen Sånn, borte, hvor hun skriver dikt etter tapet av faren sin. Nære dikt, varme dikt, gode dikt.

Les mer »

Oslofolk med sans for eksistensiell svimmelhet hadde et luksusproblem onsdag kveld. På Mir spilte Brooklyn-duoen High Places, på Nationaltheatret var det urpremiere på En vanlig dag i helvete, Ole Anders Tandbergs dramatisering av forfatterskapet til Tor Ulven. Både Ulven og High Places er blitt kalt «primitivister». Begge dveler ved menneskets litenhet under stjernelyset. «Out in the desert your thoughts are as clear as the stars/ You feel golden/ You’re billion year old carbon», synger vokalist Mary Pearson, og Ulven kunne sikkert ha nynnet med (skjønt i sin sjenanse ville han trolig ha foretrukket å fordreie stemmen v.h.a. Auto-Tune, liksom Kanye).

Etter litt om og men valgte jeg teatret, og angret straks. Stemningen i foajeen var uhyggelig: prinsgemaler og kulturministre og Ulven-epigoner i en salig røre (navn skal ikke nevnes, men Ulvens selvbestaltede «etterfølgere» er ikke akkurat hva Beckett var for Joyce). Nå ja. Heldigvis ringte det snart i bjella, og det ble lov å gjemme seg i salens halvmørke. Der inne ventet en scene dekorert med slanke furustammer og kunstig snø – og jeg fryktet det verste: to og en halv times forkjæling av det cerebrale, dystre, isnende melankolske ved Ulvens univers.

Men nei. Dette var noe ganske annet. Tandberg har limt sammen et manus som ikke bare angir en slags kronologi (vi følger menneskelivet fra unnfangelse til død, sånn noenlunde), men som også får fram det livsbejaende ved Ulvens tekster – framfor alt den språklige lekedriften, de sprakende metaforene. Forfatterens forkjærlighet for fremmedord og litt dølle rekvisitter (steiner, hender, hodeskaller), som på trykk kan likne en av autodidaktens barnesykdommer, utfoldes her som intellektuell slapstick. Det er stilig, lattervekkende og ganske i tråd med Ulvens fransk-surrealistiske utgangspunkt.

Les mer » 

Åh, midtsommer! Så lenge siden. Så lenge til. Vi satt nettopp og beklaget oss over den snikende vinterkulda (bunnotering på gradestokken i dag tidlig), og se hva som dumper ned i innboksen: Dette knus bedårende lykkeknipset fra en bålvarm midtsommernatt for 20 uker og en liten evighet siden. Avsender er poet og advokat Cathrine Grøndahl, som hilser og skriver:

Jeg tok bildet på St. Hansaften og tenkte det ville være noe for dere, og nå sender jeg det omsider avgårde. Kanskje dere burde avbilde dere selv slik neste St. Hans, og gjøre det til en slags logo? Men pass på at dere ikke står for nærme bålet!

Ikke dumt, Cathrine. Hva med en deltidsstilling i markedsføringsdepartementet vårt? Og igjen: God timing! Fy flate som disse lange underbuksene klør.