Det var litt tidligere i uka at vi var innom Litteraturhuset og la merke til denne lille kassa bak skranken i husets administrasjon: «Bøker vi ikke trenger». Og vi tenkte: her også — eller tenkte vi: til og med her? — en av delene — og skjønte, med plutselig sorg, at selv ikke på Litteraturhuset er alle bøker trygge. Også her, eller til og med her, vil noen av dem falle utenfor nyttesona. Hvilke, tror du? Det er like før vi spør om å få en titt oppi, men slår det fra oss. Litt for skummelt.
Månedarkiv for november, 2008

FRA DAGBØKENE TIL JACK KEROUAC
Åkei, nå er jeg alvorlig, jeg vil snakke om det, jeg vil kommunisere med Dostojevskij i himmelen, og spørre gamle Melville om han fortsatt er motløs, og Wolfe om hvorfor han lot seg selv dø bare 38 år gammel; jeg har ikke lyst å gi opp, jeg lover å aldri gi opp, og jeg lover at jeg skal rope og le når jeg dør, og at jeg til den tid kommer skal styrte rundt i en verden jeg insisterer på er hellig og dra i alles skjortekrager og frakkeskjøter og få dem til å tilstå til meg og til alle; så får jeg kanskje funnet ut noe i løpet av tida mi; på tide å skrive nå, tenker jeg.
Onsdag, nittende: jeg vet ingenting bortsett fra at flere deler lager et hele, og at selv om verden er befolka av monster og pappskaller, så fins det fortsatt noen mennesker verdt å leve for, her og der, fordi deler lager et hele, og jeg kan ikke lenger påvirkes ene eller andre veien av noen enkeltdel, det være seg en person, tilstelning, idé eller årstid og alt jeg egentlig vet er hva som ikke fins; hva som fins? — kjærlighet er alt som fins/ kjærlighet! schmærlighet!/ vær snill, er det jeg sier, snill er snilt — neste dag: hvor er sjela lokalisert?, et eller annet sted i kroppen, og viser seg når vi bruker kroppen, glimtet i øyet, rykket i munnviken, balansen i hofta og nakken, sjela gjør alt det der, den bruker det den har, og det den er pluss alt det den har lyst å være er bildet av avgrunnen som jeg forsøker å male, for selv om sjela er død i den forstand at den utelukkende er en mottaker av nåde, så er den veldig i live idet den mottar og skriver det her, men Sjelenes Sjel er på ingen måte død, og på ingen måte disse ordene, ordene, ordene.
DERFOR, to regler: 1) ikke bry deg om alle forbannelsene og forbindelsene som fyller dagene dine med en slags trøstesløs forundring, og 2) ikke stress med alle de indre strukturene og de store indre planene du har for arbeidet ditt — fryd deg i stedet. Med andre ord: til helvete med alt, ingen bekymringer, bare handling.
(Lest ved båren i Nesodden kirke, 28. november 2008.)
Flere har spurt oss om coverillustrasjonen på Flamme på! nr. 2/2008 er photoshoppa. Det kan herved avkreftes: Det er vår egen debutant Ole-Petter Arneberg (for anledningen kledd i mefistofelisk helsvart) som har besteget sjøløven til venstre, og det er en yngre utgave av Dag Solstad (i helhvit corddress) som vagger tilfreds på sjøløven til høyre. Solstad-snapshotet er tatt av Jan Erik Vold, og ble publisert i Samtiden nr. 5/1987 med følgende bildetekst: «Dag Solstad 1970, ridende på ‘Sjøløve’ (1958), skulptur av Skule Waksvik. I forfatterkretser gikk skulpturen under navnet ‘Den håpefulle debutant’, plassert som den var i Universitetsgaten, rett under vinduet til sjefsdirektøren på Gyldendal Norsk Forlag.»
Apropos MEPÅNO: Ole-Petter figurerer i dagens utgave av Dagbladet Fredag, side 13. Forrige fredag var han «ukas navn» i Morgenbladet (krever innlogging). Nå ligger han hjemme med kyssesyken, stakkars gutt. Vi skulle aldri ha tillatt ham å bli så intim med frk. Sjøløve.
I fjor gav ho ut den lille romanen Flytårn, og den blei godt likt. I vinter gir Mette Karlsvik ut ein ny liten roman, som fort kan bli godt likt også den. Tittelen er Pol, men nei, det er ikkje ein roman om jevn drikking av polvarer utanfor polet, og forfattaren har heller ikkje gått i fotspora til Nansen til Nordpolen. Så kva har ho gjort? Kva for ei bok er Pol ved første blikk? Tja, det er ikkje heilt enkelt å svare på det. Eller jo, man kunne sagt mykje om at det handlar om ei kvinne som jobbar i avis og så vidare, men kva man skulle sagt om man måtte si noko lite om boka? Ein sånn tisekundar, du veit. Frå filmbransjen. Out of Africa meets Pretty Woman, som det til dømes heiter i ein av mange manuspitsj i filmen The Player. Skulle ein kunne pitsje Pol på samme vis? Veit ikkje. Trur ikkje. Trur heller vi stiller nokre dumme spørsmål til forfattaren, om det er greit for ho:
NØH: Det er eit dustespørsmål, kan hende, men kvifor så uvanlege namn på romanpersonane dine?
MK: Hehe, er Tommine og Pola meir uvanlege enn Olaug Nilssens Sørine og Ølgjer, til dømes? A girl named Pola er forresten Sister Sonny sin skapnad!
Man leser på en av nettets mange slangordbøker at uttrykket «spansk nese» — eller «spanish nose» i og med at ordboka er amerikansk — betyr å legge nesa inntil rompehullet til hvem det skulle være og puste ut — blåse ut. Og man tenker derfor at det er urovekkende når den fine amerikanske poeten William Carlos Williams (han med plommediktet, husker du) sier følgende i det nylig utgitte tredjebindet av The Paris Reviews forfatterintervjuer; han snakker om Williams-familiens spanske opphav: «Yes! I’ve insisted on breaking with my brother’s memory of the Williamses as English. All one needs to do is look at my nose.» Og kanskje hoppe i stolen når han legger til (om kona, ikke bikkja): «Flossie says, I love your nose.» For han kan vel ikke mene med det at…? Men så faller alt på plass igjen når Williams forteller om bestemora på den andre sida av stammen i slektstreet; for vet du hva hun het? «Emily Dickinson, her name was. Isn’t that amazing?»
Ganske fine disse Paris Review-bøkene også. Anbefales.
Folk flest er imot tjenestedirektivet. Folk flest er imot innkjøpet av Joint Strike Fighter. Men det gir ledelsen i Arbeiderpartiet blanke i, tradisjonen tro, og en stakkars observatør må spørre seg: Hvilken infam glede får Aps toppfolk av stadig vekk å overkjøre sine egne velgere? Får de aldri lyst til å gjøre som Hugh Grant i Love Actually – skjelle ut amerikanerne for åpen scene, motta folkets hyllest og etterpå danse vilt til Pointer Sisters? Det påstås ofte at folk som melder seg inn i AUF og Arbeiderpartiet er utpreget «maktsøkende». Lite kunne vært mer feil: Om noe skiller Ap fra de andre partiene, må det være at medlemsmassen er spesielt innstilt på underkastelse, på servil håndlanging for den transnasjonale eliten.
De siste ukens hendelser fikk oss plutselig til å tenke på Melvilles langnovelle Bartleby, the Scrivener, om sekretæren skaper kaos på Wall Street idet han plutselig en dag nekter å verifisere noen juridiske dokumenter. Ifølge Giorgio Agamben er Bartlebys gåtefulle svar på sjefens henvendelse – «I would prefer not to» – en påminnelse om at «potensialitet» aldri bare er muligheten til å foreta seg det ene eller det andre, men også til ikke å foreta seg noe. Konjunktiven («I would») gjør det mulig å gjenoppdage livet som et vidstrakt rom av potensialer. I en ideell verden ville altså kommunikasjonen i jagerflysaken forløpt omtrent slik:
George W. Bush: Hey there, wanna buy our new plane?
Jens Stoltenberg: I would prefer not to.
Barack Obama: The times they are a-changin’. Please buy our new plane.
Stoltenberg: I would prefer not to.
Obama: Well. Fuck off, then.
Stoltenberg: I would prefer not to.
Jula 1978: Jeg tror dét var det året jeg ble merkelig hoppende glad fordi jeg fikk Barnetimeboka (eller het den noe annet?) til jul; det samme året som Brenda Ann Spencer fikk ei rifle av faren sin og, en drøy måned etter det igjen, skjøt og drepte to lærere og såret åtte barn på skoleplassen som lå like over veien fra der hun bodde (i Cleveland). Hun valgte barn med røde eller blå jakker, sa hun. Hun liker fargene. Jeg liker ikke mandager, sa hun, å skyte mennesker gjorde dagen litt mer tålelig. Barna bare satt der. Og de var så forsvarsløse. Som ender i en andedam. Januar neste år er det 30 år siden det skjedde.
Som ender i en andedam får en til å tenke på Holden Caulfield i The Catcher in the Rye, fordi han gjerne går til endene i Central Park når han er litt nedpå og litt nedfor. Han går til endene og ting blir bedre. Og lenge trodde jeg at det lå en referanse i disse endene, noe mytologisk kanskje, men har med åra både slått meg til med og satt stadig større pris på at endene bare er ender, og at Holden Caulfield blir, som mange andre blir det, litt gladere og litt tryggere av å se på dem.
Det samme som Brenda Ann Spencer altså ble av å skyte på det hun så. Rare greier. men nå tar vi den låta til Boomtown igjen. Og en kaffe. Det er mandag.
Ole-Petter Arnebergs debutbok er på vei ut til norske lesere. Den kan bestilles fra nærværende nettside, men distribueres også gjennom bok- og papirhandler over det ganske land. I hvert fall i teorien: Vi kan ikke garantere at alle bokkremmere er MEPÅ NOtene. Et annet spørsmål er hva slags hylleplassering boka får, når den først er kommet i hus. Havner den i skvis mellom høstens romaner, eller får den flashe coveret fra en støvete reol i kroken for sære sjangrer? For at Flammekontoret til enhver tid skal sitte med korrekt informasjon om slike forhold, har vi etablert et antall lytteposter ute i åpent lende. En av dem ble i formiddag bemannet av forfatteren selv, som et knapt døgn etter sin egen lanseringsfest – stadig bakfull og med nervene utapå kroppen, får vi tro – oversender følgende feltobservasjon fra hovedstadens største boklade:
(Jeg står i den skjønnlitterære avdelinga i Norlis filial i Universitetsgata. Jeg leiter etter MEPÅNO i bokhyllene, men finner den ikke. Plutselig ser jeg et eksemplar i henda til Den Yngre Dama som er på vei bort til disken, Den Eldre Dama Bak Disken titter opp.)
DEN ELDRE DAMA BAK DISKEN. Den vil drukne i romanavdelingen, sett den blant lyrikken.
DEN YNGRE DAMA. Ja, det er den som er fra Flamme Forlag, vet du.
DEN ELDRE DAMA BAK DISKEN. Åja! Ja, sett den på øverste hylle, ta ned de bøkene der. Men hvis ingen kjøper den, bestiller vi ikke flere. (Den Yngre Dama går bort til lyrikkhyllene og tar ned noen tjukke bøker. Jeg går bort til Deg i andre enden av butikken.)
JEG. Har du tenkt å kjøpe boka til faren din eller? Søstra di? Noen julegaver kanskje?
DU. …
I boka The Genesis of a Novel skriver Thomas Mann om en annen bok av Thomas Mann, Dr. Faustus. Det er boka om boka, rett og slett, og litt uti den et sted kommer vi over en kanskje litt unnselig passasje hvor Mann streifer innom enda en av bøkene sine, Josef og hans brødre, og ei bok forfatter Käte Hamburger har skrevet om denne, enda ei bok om boka altså. Mann skriver (i engelsk oversettelse):
«Reading this penetrating commentary by a philologist, I felt a kind of envy for that period of my life when I had played gaily with mythology. The macabre work I was presently engaged on (Dr. Faustus) left so little room, none at all in fact, for such games.»
En passasje som antyder at leken, den uhøytidelige omgangen med høytidelig materiale, er noe som forsvinner fra prosaforfatteren med åra. Og det vi lurer på: Er det virkelig sånn? Blir det mindre lek jo lenger opp i åra og ut i forfatterskapet man kommer?
Se hva Ragnar Hovland, Espen Haavardsholm, Ebba Haslund, Ingri Lønnebotn og Jon Michelet tror om det under.
Så har det skjedd. Det måtte for så vidt skje, Flammes mandat tatt i betraktning. Men en ting er at det må og skal, en helt annen at det faktisk. Og i formiddag knakket et bud fra Sentraldistribusjon på døra og kunne levere den første bokkassa til smått stolte Flamme Forlag: Ole-Petter Arnebergs debut MEPÅNO i hundre eks og hypnotiserende omslag. Det første henget kunne man kalt det i utforløypa som er Flammes eksistens i verden. Om boksinglene (åtte i tallet så langt) har vært de første portene, er Ole-Petters debut det første store henget. Det er derfor vi flakser litt med armene. Derfor vi svever litt. Ei ordentlig bok, altså. Hvem skulle tro det?
Og det tok selvsagt ikke lang tid før det ringte i telefonen til unge Wold. Men vi hadde ikke forventet Horace Engdahl på tråden. Vi vet at den flinke svensken følger med, men at han var såpass om seg forbløffet både kiden fra Hamar (bildet) og gubben fra Ålesund (bak kamera). Samtalen ble omtrent sånn:
HE: Fan va nice. Jävla nordbaggar.
BW: Eh… hvem snakker jeg med?
HE: Men i helvete, mann. Det er Horace. Tjenare.
BW: Horace Engdahl, faktisk. Så kult. Hva driver du på med?
HE: Jag spelar Super-Mario, forstås. Man kan säga att Ole-Petter redan har influerat mig. Fan va nice den boken är.
BW: Du syns det?
HE: Visst fan. Skal vi ta en stinkare?
BW: Så klart. Skål min gode mann. Kan vi håpe på prisen, kanskje?
HE: Hehe, författare kan ibland få knuffas i decennier innan de kommer fram, men det här är en jævligt nice start av grabben. Och enda et prov på att USA inte är centrum i den litterära världen. Keep it up, guys!
BW: Takk for det, Horace. Vi snakkes.
MEPÅNO lanseres med fest på Revolver i kveld (20:00) og kan allerede kjøpes her på Flammesida. Boka har sågar fått sin egen nettside, den finner du her.










