I går lå snøen hvit og fin i Hesselbergs gate. I dag er den borte. Ikke slik på Rjukan i Telemark, hvor singelklubbmedlem nr. 88, Randi Mossing, holder til. «Me heve allereie helsa kong Vinter hit, han pustar enno mildt», skriver hun i anledning Flammes vinterlistelansering – og kliner like godt til med følgende stev:

Medan eg kvedar gåmåle vers frå middelaldertid
leve dei siste tekstar frå Grytten i bringje mi.
Eg lika så gøtt dei Morrisonske sprang
den vetle bokji vippa i mitt kvedartonale fang.

Vi går ut fra at du snakker om Fº12, Randi? Synd du ikke kan komme på festen. Men du har jo snøfonner å tumle i, din heldiggris.

Vi ba vår konkurransevinner Aina Basso skrive noen linjer fra JaPW-konserten i går kveld. Vi har ikke hatt konkurranser på Flamme tidligere og ville gjerne vite om vinneren hadde det fint. Her et utdrag fra det Basso skreiv:

«Onsdag 29. oktober, ca. kl. 22, John Dee, Oslo: Ei vakker kvinne, ein trommis og ein bassist entrar scena. Vi har funne oss kvar sine glas, vi har funne ein stad med utsikt til scena, vi er klare. Og når Joan opnar med å innrømme at det er ho som er gud, at det er ho som har gjort slik at den første snøen kom i natt, medan dei køyrte turnébussen inn mot byen, berre for å gjere det litt vanskeleg for seg sjølve, fordi ho er så glad i snø, og ho dreg i gong med den såre, raspande, vakre røysta, er publikum fanga. Takk gud, for at du er Joan as Police Woman, kviskrar dei, og klemmer litt ekstra hardt rundt kjærasten sin.»

Ser ut til at hun hadde det fint, ja. Fint det.

Så har altså ingen ringere enn Diego Maradona — om vi skal tro aviser og tv-stasjoner verden over — fått treneransvaret for det argentinske landslaget etter at Alfio Basile forlot posten den 16. oktober i år. Og hva skal man egentlig tro om det? Er det en litt flåsete ansettelse? Eller kan det bli bra? Flamme spurte noen av fotballekspertene fra sommerens EM-sluttspill.

Se svar fra Karl Ove Knausgård og Oddmund Vaagsholm under.

Les mer » 

Etter smått utrolige null riktige svar på det Flamme trodde var en enkel Joan as Police Woman-quiz lagt ut sist tirsdag, måtte forlaget ty til den svarte hatten, rett og slett, for å få kåret en vinner av konsertbillettkonkurransen. Opp av hatten trakk vi Aina Bassos navn. Som kanskje noen kjenner fra før, da hun debuterte som skjønnlitterær forfatter tidligere i høst med boka Ingen må vite. Vi gratulerer konkurransedeltakeren og håper hun får en fin halvannen time på John Dee i mårra kveld. Hun kan til og med ta med seg en venn. Så for de av dere som kjenner henne gjelder det å slenge seg på røret. Lykke til.

Hva er en duett? Bør den f.eks. være skrevet og framført som dialog? Teller sukk og stønn som synging? Kan dyr nomineres? Hvis alt er lov, og en duett bare er en sang med to stemmer, vinner «Some Velvet Morning» hver bidige gang. Men det er jo ikke særlig gøy i lengden. Så la oss si at duett = sunget dialog, og at dialogen helst skal sprette fram og tilbake som en av de tungekrøllende feidene til Beatrice og Benedick i Much Ado About Nothing.

Dermed begrenses utvalget noe, for å si det mildt. Fra det siste tiåret kan vi i farta bare komme på tre gode kandidater: The Magnetic Fields’ «Yeah! Oh Yeah!», Saint Etienne & David Essex’ «Relocate» og Love Is Alls ovnsferske «A More Uncertain Future», hvor et pars oppbruddsdialog følger ping-pong-prinsippet inntil den når et gråtkvalt klimaks rundt 2:20. «I’m better off without/ your doubt» – ja, hadde ikke dette vært en fin case for Zygmunt Bauman? Liquid love, for sure.

Audio clip: Adobe Flash Player (version 9 or above) is required to play this audio clip. Download the latest version here. You also need to have JavaScript enabled in your browser.

Vi leser siste nummer av Mojo. Et intervju med Jacob Dylan. Yngste sønnen til Bob og Sara. Som har spilt inn plater som the Wallflowers ei stund, som nå spiller inn plater som Jacob Dylan. Og alle som hører det spør seg det samme med mer eller mindre det samme, og Jacob Dylan svarer like så godt med det samme: «Hvis noen venter på et svar… hvis det er et spørsmål i det hele tatt… så skal de få det… jeg er ikke like god som ham». Og fortsetter: «Jeg vil ikke bruke ord som rettferdig og urettferdig, det er bare det at det jeg gjør alltid blir sammenligna med det umulige, liksom. Og sånn er det ikke for Tom Waits eller Randy Newman. Sånn er det ikke for favorittforfatterne våre. Det er sånn for folk som meg — og jeg kan godt forstå det.»

Og kanskje må man spørre seg: hvilken skygge lever jeg i? Alle har vel en slags skygge over seg, så hvilken er min? Hvilken er din?

Vi har lenge mistenkt at det er noe muffens med flyplassenes sikkerhetssjekk. Ta denne greia med flytende væsker: Du har lov til å ta med deg til sammen én liter væske, bare den er fordelt i flasker/tuber på max 100 ml., som så plasseres i en gjennomsiktig plastikkpose. Poenget med posen? Kontrollørene skal se at du ikke har med deg f.eks. tennvæske. Men ingen sjekker innholdet i beholderne. Du kan klemme ut tannkremen og fylle tuben med flytende plutonium, om så behager deg: Du kommer uansett til å gli gjennom kontrollen som en kniv i varm Nugatti, for sikkerhetsfolka har ingen apparater å analysere tubeinnholdet med.

Er sikkerhetskontrollen altså det rene teater – regissert dels for at vi skal føle at vi blir «tatt vare på» av myndighetene, dels for å legitimere mer ytterliggående tiltak mot «terrortrusselen»? Jeffrey Goldberg, skribent i The Atlantic, ser ut til å være av den oppfatningen. I denne uhyre velskrevne artikkelen lister han opp alt han har klart å få med seg ombord på amerikanske fly de siste årene: «al-Qaeda T-shirts, Islamic Jihad flags, Hezbollah videotapes, inflatable Yasir Arafat dolls (…), pocketknives, matches from hotels in Beirut and Peshawar, dust masks, lengths of rope, cigarette lighters, nail clippers, eight-ounce tubes of toothpaste (in my front pocket), bottles of Fiji Water (which is foreign), and, of course, box cutters.» (Oppblåsbar Arafat? Burde ha et visst salgspotensial i den kvinnelige delen av kundegruppa til Al Quds.)

Det eneste Goldberg noensinne fikk konfiskert, var en Leatherman. Dette trigger ham til å trekke eksperimentene stadig lenger – i artikkelens sluttscene har han iført seg en Bin Laden-trøye, skvettet vann i ansiktet (for å illudere nervøsitet) og gjort seg klar til å borde et fly til Washington D.C. uten legitimasjon, bare utstyrt med et falskt boardingkort. Hvordan det gikk? Les selv.

I en situasjon der skattebetalerne stiller opp med store beløp, sa Siv Jensen til Dagbladet for et par dager siden. Hun snakka om den internasjonale finanskrisa — det stadig pågående børskrakket — og at det burde innføres bonusstopp til banksjefer situasjonen tatt i betraktning. De skal ikke få håve inn når skattebetalerne (aka folk flest) punger ut. Greit nok det.

Men, tenker Flamme her vi sitter, det er vel ikke slik at skattebetalerne stiller opp med store beløp for å fikse finanskrisa? Vi har i alle fall ikke fått noe rundskriv om kronerulling, men regner med å betale skatt til vanlig fastlagte tider og etter nøye utarbeida tabeller. Vi er ikke på vei til Stortinget via minibanken på Youngstorget. Det vet selvsagt partiformannen i FrP godt. Så hvorfor bruke en så bevisst misvisende formulering? Om ikke for å få oss til å tro at vi betaler fortløpende og fra egen lomme for det kaoset finansmarkedet har skapt? Vi sender en epost til Siv Jensen og tror du ikke — det skal hun ha — at hun tar seg tid til å svare?

SJ: Mer presist er det vel at lånekundene ender opp med å betale bankenes kostnader og jeg skal være flink til å korrigere ordbruken fremover.

Yes, du leste rett. Flamme Forlag deler ut to billetter til Joan as Police Womans konsert på John Dee i Oslo neste onsdag (29. oktober). Joan as Police Woman heter egentlig Joan Wasser, hun kommer fra New York og ble først kjent som — hva var det igjen? — fiolinist i Antony and the Johnsons. Siden har hun funnet sine egne bein og stått veldig støtt på dem. Hun har for eksempel spilt sammen med flinke folk som Rufus Wainwright, Lou Reed, Elton John og Scissor Sisters. I disse dager er hun aktuell med sin andre plate — To survive — og neste onsdag står hun altså på den intime scena på John Dee. Blir du den av Flammes heldige lesere som stikker av med to billetter? Alt du trenger gjøre er å svare riktig på følgende enkle, men vanskelige, spørsmål:

Hva er det Joan as Police Woman savner mest når hun turnerer?

a) typen, b) dama, c) klærne sine, d) plantene, e) dessertene på Al di Là i Brooklyn eller f) alle vinylplatene der hjemme.

Svar kan sendes til post (at) flammeforlag (dot) no — fra NÅ!!

I høst har Janne Marie Fatland debutert skjønnlitterært med det som må være norsk literaturhistories minste — i formatmessig forstand — diktsamling. Boka imitabilis (hva betyr det, egentlig?) er ikke mer enn 12,5 cm høy og 10,3 cm bred. Den passer med andre ord i håndflaten. Og, det sier seg selv, en nesten hvilken som helst lomme (inkludert brystlomma). Flamme Forlag er, som alle andre forlag, litt opptatt av format og klarte ikke dy oss for å spørre ut debutanten om dette. Vi begynner med klassikeren: Hva tenker du egentlig om at du i formatmessig forstand kanskje er historisk minst? Var det noe du og forlaget kom fram til sammen, eller er det én av partenes verk?

JMF: Eg er veldig nøgd med at det er ei av dei minste debutsamlingane som er gitt ut i moderne tid. Ii mi tid i Norlis Antikvariat støvsaug eg bøker av svært ulik utforming, format og utsjånad, og lyrikkhylla der hyser mange bittesmå bøker, kan eg minnast. Kor mange av dei som var debutdiktsamlingar, skal eg ikkje spekulere i. Drivkrafta var ikkje nokon eksplisitt og utspekulert konkurransestrategi overfor andre forlag som interesserer seg litt over middels for format og produserer små bøker. Og grunnane til at eg er glad for at boka er så lita og har den utforminga ho har, er fleire. Det kjem eg tilbake til. Først: Eg er ganske oppteken av korleis bøker ser ut, og eg var tidleg ute med å seie til forlaget at eg ynskte å ha fingrar med i utsjånaden på boka. Og det fekk eg. Therese Tungen og Judith Nærland og eg møttest tidleg i sommar for å snakke om design og format, og då la eg fram tankane og ideane eg hadde, som var noko som fylgjer: svært lite og gjerne kvadratisk format, liten fontstorleik, enkel illustrasjon på omslag (og eg håpa på nokre inni òg, med referansar til tekstane), og eg ynskte meg eit taktilt element på omslaget, noko som kunne stå til det sanselege språket. Og Judith har vore heilt fantastisk og sydd dei lause ideane mine saman med moder designtyngd, og har laga ei framifrå og alle tiders lita bok!

Les mer »