Skamklipt lugg gjør søte jenter ekstra søte. Se så fin Hanne Ørstavik er med pinnekort hår! Og Agyness Deyn: ditto! Det hører med til historien at Ørstavik var først ute med denne sveisen – cirka lanseringen av Uke 43, høsten 2002, om vi ikke tar mye feil. På den tida sto vel Agyness fortsatt på et gatekjøkken i Ramsbottom og solgte fish and chips. I dag er hun sammen med gitaristen i The Strokes. Betyr det at Hanne Ørstavik har sjangs på Julian Casablancas? Og at vi snart ser henne i en Anna Sui-annonse?

Takk til Anna (ikke Sui) for nominasjonen.

«A simple/ Good morning/ Or hello would have done/ The silence/ 10 am/ Not my idea of fun.» Nei, ikke sant? Men låta hvor dette verset inngår – Saint Etiennes «Burnt out car» fra 1995 – er unektelig ganske fun, og har bestandig stått for meg som et bedre spor enn hitsingelen «He’s on the phone» (visstnok en vorspiel-favoritt i homsemiljøer verden over). Begge stammer fra bandets kortvarige flørt med den uglesette popsjangeren eurodance, som ellers har brakt oss sonisk forurensning av typen 2 Unlimited, Haddaway og Dr. Alban. Men der tannlegestudenten Alban gaulte om «one love» og «hallalujah day» , foretrakk L’Etienne å kombinere de oppstemte melodiene med ulidelig triste refrenger (en slags sanglyrisk rotfylling, om du vil): «Something that you said/ The look upon your face/ Something in the way you hold me/ I know what they say/ I know what this means/ I know that you never told me …»

Fins det en nyhetsvinkling her? Oh yes. I anledning samleplata London Conversations har bandet fått Xenomania til å skru sammen en ny versjon av «Burnt out car». Kanskje hitpotensialet er større nå enn i den gitarfetisjerende britpop-epoken? Gjør en investering mandag førstkommende, så får vi se. I mellomtida kan du høre et latterlig kort utdrag borte hos Popjustice.

John Erik spør: Harald Rosenløw Eeg og Ewan McGregor?

Vi svarer: Yep.

Fredag den 12. september ble desverre livet for mye for den amerikanske forfatteren David Foster Wallace. Bare 46 år gammel tok han sitt eget liv. Flamme Forlag sørger som så mange andre sørger i slike stunder, med skrift.

Les mer » 

De fleste som har dukket opp i forfatterfjes-spalta til Flamme har gjort så med et ligneansikt ved sin side. Når Frode Grytten dukker opp er det med to. Men så er ikke Grytten fremmed for å heve lista når han først foretar seg noe. Det skulle ikke forundre noen som bare har én som ligner at Frode kommer trekkende med to. Og så klart: to kule karer. De skotske brødrene Craig og Charlie Reid, bedre kjent som duoen The Proclaimers og kanskje mest kjent for singelen (I’m gonna be) 500 miles, udødeliggjort av Johnny Depp og Mary Stuart Masterson i filmen Benny & Joon fra 1993. Flamme har egentlig mer sans for balladen Sunshine on Leith, hvor det blant annet synges: «While Im worth my room on this earth/ I will be with you/ While the chief, puts sunshine on Leith/ Ill thank him for his work/ And your birth and my birth.» Ikke utenkelig at en av Frode Gryttens utsatte roman– eller novellehelter kunne sagt det samme.

For dem som ikke vet det — Frode G vet det nok — så ligger Leith i skotske Edinburgh. Ei perle av en by.

Van the Man på Flamme

«Hør hør hør, han kjem til å kysse deg,» skriver Frode Grytten i første verset av første strofa i Flamme Forlags nye boksingel Og om en eller annen, men ikke hvem som helst, fikk lyst til å være nær deg, for eksempel meg.

Les mer » 

På Kapittelfestivalen sist torsdag spurte vi Jenny Hval og Bård Torgersen: Hvorfor er Bob Dylan en evig gjenganger når litteraturviterne tar for seg såkalt «sanglyrikk»? Vi ble enige om at dette dels er et generasjonsfenomen (hvite, grånende middelklassemenn på begge sider av bordet), dels har å gjøre med det estetiske uttrykket. Dylans tekster egner seg usedvanlig godt for nykritiske utlegninger. Her fins det masse livslede og fremmedgjøring å kose seg med, pluss et knivsodd litterære/religiøse referanser som sikrer den foreskrevne «flertydighet».

The New Yorker har nettopp publisert to nye dikt av Dylan, «17» og «21». En kommentator i Village Voice foreslår at titlene kanskje angir opphavsmannens alder i nedtegningsøyeblikket – noe som henger godt på greip, ettersom «21» er såpass mye bedre enn sin følgesvenn. «17» slutter med linjene «i really have nothing/ against/ marlon brando», og framstår som en litt for pratsom Brautigan-pastisj. Eventuelt en Dylan-pastisj. Eller hva sier ekspertisen? Vi vil anta at Erling Aadland allerede er på saken.

Rulletekstlåta er en obligatorisk øvelse innen popen. På albumets siste spor forventer man at bandet strammer seg opp eller slipper seg løs, alt ettersom: Finalen kan enten ha en oppsummerende eller en overskridende funksjon. I alle tilfelle bør den gi plass til blåsere, spretne pianoakkorder, Beach Boys-koring og et lite «etter låta»-parti med lyden av uformell småprat, trommestikker som blir lagt til side og/eller skritt som taper seg i storbynattas larm.

White Denims «Sitting» oppfyller alle disse sjangerkravene. Bandet spiller for det meste ganske streit garasjerock, men bruker sistelåta på det kommende albumet Exposion til å peke i helt andre retninger (jf. de innledende kabaretklunkene og den Gertrude Stein-inspirerte refrenglinja «I would rather be you sitting with you sitting with me»). Og det funker som bare det.

Et PS mens du lytter: Rulletekstlåter er én ting; det skulle også finnes rom for et popanalytisk verk om «nest-siste-låter». Det er en kjent sak at mange band legger inn en tøysete avledningsmanøver som finale, mens det nest siste sporet skjøtter rulletekstlåtas oppgaver (her er det bare å begynne å nøste fra The Beatles’ «The End» og oppover).

Audio clip: Adobe Flash Player (version 9 or above) is required to play this audio clip. Download the latest version here. You also need to have JavaScript enabled in your browser.

Det kan ha vært i de åra Muhammad Ali fortsatt het Cassius Clay at Sam Cooke — popstjerna fra 50– og 60–tallet, du vet, som skreiv A change is gonna come og fikk Harrison Ford og Kirsty McGillis ut i fristelse med Wonderful World i lyktelyset på låven i den 22 år gamle filmen Witness — snakka om returkampen mellom Clay og Liston. Cooke, som både var fan og kompis med Clay, sa: «Han har slått Liston før og han kommer til å slå ham igjen og vet du hvorfor? Fordi han skremmer ham. Liston har akkurat kommet til kampen, ikke sant, og Cassius går opp til ham, stiller seg helt inntil og sier så bare Liston kan høre: Jeg var redd du ikke skulle dukke opp, kompis. Og jeg er veldig glad for at du er her. Du er min i kveld, baby. Og vips er Liston skremt (…) Sånn er ikke jeg. Jeg tviler ikke på meg selv. Jeg er ikke redd for noe som helst. Frykt dreper deg. Det verste som fins er tvil og frykt.»

Vi går på bokaktuelle og ultrasympatiske Gunnhild Øyehaug (romanen Vente, blinke kommer ut i disse dager) på den såkalte Kult. Kafeen i Stavanger (Kapittelfestivalen) og klarer ikke la være spørre henne om sjangre. Fordi, sier vi, nå har du på de fire første bøkene dine gitt ut ei diktsamling, ei novellesamling, ei essaysamling og en roman: Hvorfor er du så sjangerrastløs?

GØ: Hehe. Fordi jeg er rastløs.
NØH: Personligheten slår gjennom i skrivearbeidet, rett og slett?
GØ: Ja, sånn er det.

Interessant.

NØH: Men kan du rangere de forskjellige sjangrene?
GØ: Rangere?
NØH: Ja, hvilken kommer på førsteplass, hvilken på andre og så videre?
GØ: Akkurat nå kommer nok romanen på første.
NØH: Fordi du er romanaktuell, ja. Men hva om du tar et steg tilbake før du vurderer? Forandrer det seg?

Øyehaug tar et lite steg.

GØ: Nei, romanen kommer fortsatt øverst, men kanskje sammen med essayet. På andre …
NØH: Fins ikke andre når det er delt første, da blir det tredjeplass …
GØ: Ok, da blir det tredjeplass på novellen og fjerde på poesien.
NØH: Poesien utenfor pallen!?!
GØ: Ja, for meg. Som skriver. Men som leser blir det annerledes. Som leser kommer kanskje poesien på første.

Takk og lov. Vi smiler. Så tar en ordentlig journalist over. Gunnhild Øyehaug skal portretteres. Åkei. Snakkes da, Gunnhild. Glad du fins.