Sjekk hatten! Sjekk holdningen! Luke Haines må være en av de mest eksentriske skikkelsene i engelsk samtidspop. Han skrøt av å ha sparket i gang hele britpop-bølgen, men gikk glipp av den kommersielle oppturen etter å ha bykset ut fra en fem meter høy spansk mur høsten 1994 (ifølge myten: et forsøk på forsikringssvindel). Fra rullestolen skapte han mesterverket After Murder Park og et obsternasig konseptalbum om Baader Meinhof. The Auteurs ga ut sin foreløpig siste plate i 1999, men Haines har holdt koken med et utall solo- og sideprosjekter. Da han i 2001 tok han til orde for en «National Pop Strike», lød det mistenkelig som et ekko av avantgardens «Art Strike»-initiativ drøyt ti år tidligere, og ganske riktig: Ifølge dette intervjuet er Haines kompis med neoisten Stewart Home. Vi skjønte det måtte være noe – Haines har jo også namedroppet Raoul Vaneigem i en låt.
Og nå er han altså bokaktuell. Selvbiografien Bad Vibes: Britpop and My Part in Its Downfall er klar for utgivelse på Heinemann 1. januar 2009, og kan allerede forhåndsbestilles fra Amazon. Vi er visst inne i en høysesong for alternative blikk på britpopkulturen – det er ikke lenge siden undertegnede satt på en buss og lo seg skakk av Alex James’ Bit of a Blur, som byr på drikketriks (unngå dårlig ånde: spis en gulrot mellom hver flaske champagne) og tentativt «pikante» sexavsløringer (så tidlig som på side 77 får bassisten en håndjobb av en kanadisk damebladjournalist). Av Haines forventer vi noe vektigere innspill, uvisst hvorfor. Forlaget bebuder ærlige vitnesbyrd om «… rivalries with contemporaries such as Suede and Blur, losing the 1993 Mercury Prize award by one vote (and the resultant spell in A&E in the dark hours of the following morning), the fights, the sackings, the press and of course the drugs». Nåja, vi glær oss!
Fredrik skriver: «Artig med dobbeltgjengerne deres! Jeg har lett etter en korrelasjon mellom Clark Kent og John Erik Riley, men så langt har jeg ikke kommet over passende bilder. Etter å ha sett The Last King of Scotland fant jeg dog en likhet mellom James McAvoy og Oddmund Vaagsholm. Begge har dette såre, litt glinsende blikket, som om gråten ikke er til å holde tilbake. Gutter, ikke menn. Boys do cry. Også lik ansiktsform – hjerteformet, tynt ansikt. Og sammensnerpet munn.»
Nydelig, mann. Vi søker fortsatt etter Clark Kent-fotos.
Dag to: Litt treigere opp av køya, litt lengre bak i skoa, litt kortere mellom doturene, litt hyppigere ut i eksistensialismen — sånn omtrent er de festivale dager. Og overalt er det folk. Og overalt leser og snakker folk. Kan du tenke deg hvor mange ord som blir ytret på denne såkalt «lille» bokmessa? Kan du tenke deg? Jaja og uansett. Flamme tar noen møter denne dagen. Danske Gyldendal. Svenske Bonnier. Kjøper noen bøker. Sitter på noen stoler. Drikker en cola. Drikker en kaffe. Drikker vann. For tidlig for en øl? Ja. Men snart. Først går vi diktopplesning.
Så er vi på innsiden, folkens. Ingen sjekket veskene våre! Vi slapp å vise leg! De skulle bare ha visst. Wold har ingen sokker i skoene. Haagensen går i kommando.
Neida, det var bare tull. Men vi har hensikter som ikke utelukkende er edle. Blant annet tenker vi å fore våre trofaste lesere med riktig uflatterende snapsshots fra messelivet. Se første dose nedenfor.
Åkei, folkens, hvem er det som sover igjen? Bjørnen sover. Katten sover. Sover katten? Tornerose sover. Den som ikke synder sover visst. Og dama med nesa i rota må ha duppa av et par ganger. Eller ble den for tynn? Hvem andre? Dørvakta sover? Kongen? Mette-Marit? Nei, hun er våken. Og det er, som dere ser, Flamme også. I selskap med alle andre sovende forlag. Vi er våkne, folkens. En enkel sannhet. Men ikke bare enkel.
«A foggy day in London town/ Had me low/ Had me down,» synger Ella Fitzgerald i A Foggy Day, men de to halvdelene Flamme synger ikke det samme idet morgentoget fra Oslo S til GBG — aka Göteborg, aka Söte Göte — suser inn i tåkeheimen like etter avgang (07:00). De har stått opp tidlig, pakka lite og reiser lett inn i luftas bomull. Som to smårollinger inn i snø. Bare at vi ikke er smårollinger lenger og bare at det ikke er snø og bare at halve forlagsnorge sitter rundt oss (filmsnutt følger etterhvert!) med manus, strikketøy, juiceflasker, vannflasker, kaffe, te, bærbare PCer og Siri Hustvedts siste. Ikke sant? Men tåke, altså, og verden er ikke lenger til å se. Men snart er det GBG. Og bokmesse. Watch this space.
Jeg hørte noen si for ikke lenge siden at Geir Gulliksen – poeten Geir Gulliksen – er som en frontfigur å regne i den nye norske poesigenerasjonen. Hvem var det som sa det? Husker ikke. Men jeg husker jeg tenkte: fins det virkelig en ny norsk poesigenerasjon? Og kanskje burde jeg spurt Gulliksen om det da jeg traff ham mandag (22/10) for å snakke om den nye samlinga hans — Et ansikt som minner om norsk politikk — men jeg gjorde altså ikke det. Det føltes ikke som et spørsmål. Men helt greit som innledning. I stedet lager jeg et spørsmål av det sterke nærværet til særlig to ord i den nye boka — «politisk» og «ansikt» — de er med i tittelen også, sier jeg, og hva er det du vil få fram ved å insistere så veldig på et ord som politisk, for å ta det først?
Noen forfattere trenger största möjliga tystnad for å kunne skrive. Men vel så mange er avhengig av bakgrunnsmusikk – det være seg klassisk, jazz, listepop eller dundrende heavy metal. I denne spalta inviterer vi aktuelle forfattere til å liste opp fem låter som gikk på «high rotation» under arbeidet med deres siste bok. Førstemann ut er Jan Kjærstad, som i disse dager slipper fra seg romanen Jeg er brødrene Walker (Aschehoug).
Elvis Costello: Man Out of Time (fra Imperial Bedroom, 1982).
– Romanen Jeg er brødrene Walker foregår i tidsrommet høsten 1983 til våren 1985. Selv om hovedpersonen er 15 år og musikk mildt sagt er vesentlig i den perioden av livet, har jeg villet dempe tilflukten til musikk i boka. Også fordi Odd Marius Walaker er og tenker annerledes enn de fleste. Hvis det først skulle være et soundtrack i historien, lette jeg etter noe som ikke var midt på treet og valgte til slutt Elvis Costello. Han og kompisen holder f.eks. Imperial Bedroom for å være et mesterverk på høyde med Sgt. Pepper’s. Ergo har jeg hørt en del på denne under skrivingen, og jeg kårer glatt «Man Out of Time» som selve låten på dette albumet. Det kunne nesten vært en alternativ tittel på romanen.
Det er nesten grenseløst hva en kan få ut av en 33 år gammal diktsamling, bare 10 kroner dyr. Alle ser hva som skjer med den globale markedsøkonomien om dagen (nylig diagnostisert av President Bush på følgende vis: det kan komme til å gjøre litt vondt), men hvem husker hva Kjell Inge Røkke sa da han kjøpte opp Aker i — når var det? — 1996? — og siden fusjonerte selskapet med RGI? — han sa: «vi vil bygge stein på stein». Og med det: take it away, Einar!
Vår kapitalist, han som byggjer og riv —
Han legg stein
på stein, til alle
steinane ramlar ned.
Han legg stein på stein.
Der han hentar stein
skal det ikkje bli stein
på stein tilbake.
På Cementen pub i Stavanger finner du daglig et tikronersmarked hva gjelder bøker. Hyllene på drikkestedet er fylt opp med dette og hint og om noe skulle falle i smak eller humør kan det kjøpes som tillegg til ølen/vinen/vannet/whatever. Flamme snubla over Bronsehesten av Einar Økland og var selvsagt ikke i tvil. Hør bare.
Sett deg ved industrien og sit litt til.
Sjela har krav på det.
Arbeidarane sit i solveggen klokka halv eitt.
Dei har brakka i ryggen og nista i fanget.
Dei har termos med kaffi eller kakao.
Ein har ei lita flaske med fløyte.
Ein har ei stor flaske mjølk.
Dei er fem mann i sola.
Ein tenner pipa.
Ein les avisa.
Ein legg seg rundt på magen.
To byrjar prata saman.
Ikkje om kvinnfolk.
Det smakar godt.
Det gjer godt.
Det er godt.
Det er ein del av løna dette.
De delen som er endå hardare skattlagd
enn overtidsarbeidet.
Sjekk hatten! Sjekk holdningen! Luke Haines må være en av de mest eksentriske skikkelsene i engelsk samtidspop. Han skrøt av å ha sparket i gang hele britpop-bølgen, men gikk glipp av den kommersielle oppturen etter å ha bykset ut fra en fem meter høy spansk mur høsten 1994 (ifølge myten: et forsøk på forsikringssvindel). Fra rullestolen skapte han mesterverket After Murder Park og et obsternasig konseptalbum om Baader Meinhof. The Auteurs ga ut sin foreløpig siste plate i 1999, men Haines har holdt koken med et utall solo- og sideprosjekter. Da han i 2001 tok han til orde for en «National Pop Strike», lød det mistenkelig som et ekko av avantgardens «Art Strike»-initiativ drøyt ti år tidligere, og ganske riktig: Ifølge dette intervjuet er Haines kompis med neoisten Stewart Home. Vi skjønte det måtte være noe – Haines har jo også namedroppet Raoul Vaneigem i en låt.
