Så har USA omsider fått sin egen karikaturstrid. Til lykke! Det var uventet at oppsparket skulle komme fra The New Yorker, av alle, men ellers er saksgangen sørgelig forutsigelig.

Vi sitter på behørig avstand og tenker to ting: Tegningen er selvsagt ikke vondt ment. Men i Seinfeld-generasjonens politiske virkelighet er det uansett ikke sinnelaget det kommer an på. Folkene i The New Yorker har vel ønsket å utstille det «underliggende» i republikanernes argumentasjon; å utmale det skrekkscenariet McCain-fløyen så langt bare har spilt opp til med dulgte hentydninger. Og likevel fungerer tegningen som en håndsrekning til nettopp McCain: Når «det ekstreme standpunktet» er satt på prent, kan den republikanske leiren enkelt distansere seg fra det («totally inappropriate!»), og ufortrødent fortsette sin mer moderate svartmaling av Obama.

The New Yorker har altså handlet tåpelig (forutsatt at bladet støtter Obama). Men heller ikke Obama-teamet vet sitt eget beste. McCains hyklerske sympatierklæring kunne vært unngått hvis demokratene raskt hadde stukket hodene sammen og sendt ut følgende pressemelding: «HA HA. Dette var jævlig tatt på kornet. Vi håper på en mer renhårig valgkamp fra nå av, når høyrefløyens Obama-som-terrorist-kampanje er parkert der den hører hjemme: i departementet for lavkomikk.»

JEG SNAKKER AV OG TIL MED KEROUAC NÅR JEG KJØRER

Jack?

Jeg tenkte på noe i går
jeg fikk ikke fortalt deg det
og nå husker jeg ikke hva det var

Gjør du?

(Lew Welch)*

* På vei hjem fra Melbu ble det et opphold i Trondheim hvor vi drakk kaffe og leste «Trip Trap», reiseboka til Lew Welch, Jack Kerouac og Albert Saijo. Den begynner med dette lille diktet. Noen som husker det Welch glemte? Send til post (at) flammeforlag (dot) no.

Bøker er som folk: De liker å sitte tett, tett og hvile seg mot hverandre. Men hva om bokhylla plutselig får en ubuden gjest med sandpapir på ryggen? Påhittet tilskrives situasjonistene Guy Debord og Asger Jorn, som kledde sin fellesutgivelse Mémoires i dette materialet. Ifølge trykker V. O. Permild så Jorn fram til reaksjonene: «Can you imagine the result when the book lies on a blank polished mahogany table, or when it’s inserted or taken out of the bookshelf?»

Dette hendte i 1959. Samme år begynte tyskeren Gustav Metzger å lage selvdestruerende malerier. En stund seinere smadret Pete Townshend gitaren sin og kalte det «auto-destructive art». Så opprant det herrens år 1980, og Tony Wilson pakket førsteopplaget av FAC14 — The Durutti Columns debutplate The Return of The Durutti Column — i atter en rull pussepapir. Ta en puss og la den vandre! sier nå vi. Og siden det er sommer: Hvorfor ikke et gjenhør med The Durutti Columns yndige «Sketch for Summer»?

Audio clip: Adobe Flash Player (version 9 or above) is required to play this audio clip. Download the latest version here. You also need to have JavaScript enabled in your browser.

Som Gud uttrykte det overfor Tony: «Vini Reilly is due a revival. You might think about a greatest hits. It’s good music to chill out to.» Men sandpapir eller ei, det sa han ingenting om.

Ukas postkort
… ble levert av denne fine tigeren, som vi sporenstreks adopterte og satte på en diett av binders, gummistrikk og annet kontorrekvisita. Men hvem er avsenderen?

Les mer » 

I en gammel episode av tv-serien «Frasier», møter den svært pompøse radiopsykologen en barnebokforfatter som jeg har glemt hva heter, Mia et eller annet. Han blir opprømt. Fordi han har lest bøkene hennes hundre ganger, sier han. Hundre? sier hun. De fleste av leserne mine kan ikke engang telle så langt. (Episoden gikk på tv seint i går.)

Og jeg nevner det bare fordi Pablo Neruda har fødselsdag i dag. Han blir — eller ville blitt om kroppene våre tålte mer av verden — 104. Hvor langt er det ikke til 104? Og litt fordi jeg tviler på om noen av oss, om vi nå lever til 104, vil rekke å gjøre alt det Pablo Neruda rakk å gjøre. Med så stor skjønnhet, letthet og overbevisning på kjøpet.

Her er noen linjer av ham, i Kjartans Fløgstads fine gjendiktning, bare for å si at vi stadig teller, at det ennå ikke er for langt og at vi fortsatt henger her, Pablo, i linjen etter deg. Gratulerer med dagen.

Å, du mitt liv,
ikkje berre oss imellom logar elden,
men heile livet,
den enkle soga,
den enkle kjærleiken
til ei kvinne og ein mann
som liknar alle andre.

(Fra «Kapteinens vers», Solum, 2003)

Zadie Smith øser av sine skriveerfaringer i siste nummer av The Believer, under tittelen «The Crafty Feeling». Blant annet lanserer hun følgende hypotese, som vi umiddelbart falt for: All verdens romanforfattere kan inndeles i Macro Planners og Micro Managers. Førstnevnte lar seg identifisere ved sitt enorme forbruk av Post-it-lapper og Moleskine-bøker; hun tar notater, lager disposisjoner, tegner plottkart og konstruerer intrige lenge før hun skriver en eneste side på selve romanen. Og når så skjer, kan hun godt finne på å begynne midt i kapittel 17. For Zadie Smith og andre Micro Managers er bare tanken på en slik metode uutholdelig: Selv skriver de sine romaner forfra, uten å ane hvor ferden skal ende. Det medfører mye svetting over de første 20 sidene, men deretter går arbeidet lynkjapt — og når siste setning er skrevet, er boka også gryteklar (altså ikke noe tøys med første-, andre- og førtifjerdeutkast).

Mon tro hvilken av metodene vår egne romanforfattere sverger til? Ren gjetning på fredagsettermiddagen: Jan Kjærstad, Torgrim Eggen, Johan Harstad, Matias Faldbakken, Kjartan Fløgstad, Gert Nygårdshaug, Lars Saabye Christensen, Jostein Gaarder — makro. Hanne Ørstavik, Dag Solstad, Hans Petter Blad, Trude Marstein, Jon Fosse, Stig Sæterbakken, Karl Ove Knausgård, Lars Ramslie — mikro.

Uplasserbare: Carl Frode Tiller, Olaug Nilssen, Mads Larsen.

Berlin, 1967: Samuel Beckett bor i en liten leilighet tilknytta Akademie der Künste. Han er stille. Han er alvorlig. Han gjør ikke mer ut av seg enn nødvendig. Han har en vaskehjelp: Frøken Pietz., og i et intervju gjort av skuespilleren Maria Wimmer skal hun ha sagt følgende om den irske mesteren: «Han snakker ikke med noen, det er best å være forsiktig. En dag jeg vaska i studioet hans kom han bort til meg og jeg sa til ham: ‘Hør her, Herr Beckett, tror du på Gud?’. ‘Nei,’ sa han. ‘Men du har ei sjel?’ ‘Nei,’ sa han. ‘Men etter du dør, hva skjer da?’ ‘Ingenting,’ sa han. ‘Det er ikke sant,’ sa jeg, ‘ for du har ei sjel, du er et godt menneske.’ ‘Jeg er ikke god,’ sa han, ‘jeg bare later som.’ ‘Nei, nei, du er en veldig god mann, men alt for alvorlig. Og alle skuespillene dine,’ sa jeg til ham. ‘Hvorfor skriver du så grusomme skuespill? Menn og teite ting?’ ‘Ja, det er det mest ondskapsfulle stykket mitt,’ sa han.»

Ved en annen anledning — men samme by, samme sted, samme år —sier den gode Frøken Pietz til en Beckett som har pådratt seg både tannpine og bronkitt, at hun kommer til å tenne tre lys den kvelden: ett for Jomfru Maria, ett for moren og ett for ham. Beckett ser like alvorlig på henne som alltid og sier: «Jeg håper det hjelper». Så må han gå. Frøken Pietz spør: «Når kommer du tilbake?» «Jeg kommer ikke tilbake,» sa han. «Jeg har ikke lyst tilbake.» Når Frøken Pietz så vasker ut etter ham på Akademie der Künste finner hun en sigarboks full av 10-Pfennig-mynter og en liten lapp fra Beckett som lød: «Til Guds mor og den andre moren».

Noen som husker Jan Werner og Elisabeth «Bettan» Andreassens bidrag til Melodi Grand Prix 1994? Ikke det, nei. Per Sundnes m.fl. vil her raskt kunne skyte inn at låta het «Duett», og at den havnet på 6. plass i den internasjonale finalen. Men kan herr Sundnes nynne den? Og kan noen der ute? Anyone? Vi gjetter nei, for låta var en eneste orgie i det Roland Barthes kaller «borgerlig sangkunst»: for mye vibrato, for mye rubato, for mye av alle musikalske termer som slutter på -to: «Denne kunst er i sitt vesen signalementsmessig; ustanselig påtvinger den en ikke selve følelsen, men følelsens kjennetegn.»

Cat Power spilte på Rockefeller i går — og ja, vi tør påstå at hun lider av Bettan-syndromet (initial fase). Stemmen er selvsagt tusen ganger bedre. Men hun er litt for glad i den! Med Barthes’ ord: Hun bestreber seg på å gi låtene «størst mulig betydningsfylde, og ødelegger dermed en organisme som i seg selv på en ytterst nøyaktig måte inneholder sitt eget budskap».

Les mer » 

I’m 14 years old and i’d just like to say that Atlas Sound and Deerhunter changed my life. Your music makes me feel inspired, even when I feel terrible. This is a great performance. I hope to see you live someday, especially if you come to Lawrence, Kansas. You have inspired me to write more songs and perform more shows with my band around town. Thank you for changing my life.

(«Alex», i kommentarfeltet på Deerhunters blogg.)

Opptaket er fra Channel M, Manchester. Ellers noe å tilføye? Inspirerende bruk av gaffa, folkens.

Hør Istvan Kantor, ungarsk-kanadisk performancekunstner og blodgiver, forklare hvorfor klokka alltid er seks i det neoistiske universet. It’s a vertical reality, dude!

To historiske fakta Kantor ikke nevner: Slagordet ble etablert av Montreal-neoistene Reinhardt U. Sevol og Kiki Bonbon (dere vet, hun med kattene), som visstnok pleide å banke opp forbipasserende som dristet seg til å spørre dem hva klokka var.

Dessuten: Alice in Wonderland. Hvis klokka alltid er seks, betyr det at det alltid er tid for te, og at neoismen er et eneste stort … teselskap?