«I can pinpoint the exact moment when I first thought I could write a novel,» skriver Haruki Murakami i den her på Flamme tidligere nevnte boka «What I talk about when I talk about running». Det var, fortsetter han, klokka halv to på ettermiddagen den 1. april, 1978. Han satt på Jingu Stadion i Shinjuku, Tokoyo, og så en baseballkamp mellom Yakult Swallows og Hiroshima Carp. I første omgang slår Yakult Swallows amerikanske spiller Dave Hilton ballen ned langs linja og løper til andre base. Slaget runger i en halvtom stadion, Hilton løper det han kan og en tanke lander i Murkami klar som vann: Vet du? Du kan prøve å skrive en roman — den 1. april, 1978.
Kanskje ikke så tilfeldig da at Flamme Forlakami skulle få mer eller mindre den samme tanken samme dag bare 30 år senere? Vet du? Du kan prøve å gi ut bøker. Det skal ikke mer til enn at noen slår og noen løper. Så har du et øyeblikk. Så har du ei bok. Så har du et forlag — den 1. april, 2008.
Fins det ikke en scene i Georg Johannesens Høst i mars hvor de unge elskende duellerer med franske komponistnavn? Eller kanskje ikke franske. Men i hvert fall komponister. Og dette var 22 år før Bourdieu gjorde komponistkjennskap til sosiologisk målestav i Distinksjonen.
På ei strand nedenfor Hyères, Frankrike, dukker assosiasjonen opp fra ingenting. Kanskje fordi hjernen kjeder seg (som den visstnok skal, på ferie). Kanskje fordi Middelhavet skvulper sin egen vakre komposisjon i strandkanten. Eller fordi jeg plutselig så for meg Georg Johannesen svømmende på rygg i nærheten av Nildeltaet.
Altså, ti franske komponister: Chopin, Satie, Debussy … Debussy … øh, ja … Er det mulig å få litt tenketid — gjerne mens noen avspiller Debussys «Clair de Lune»? Jeg forveksler alltid dette stykket med «La Mer», så for meg handler det ikke om månen, men om havet. Og litt barneskrål i bakgrunnen gjør det bare vakrere.
Audio clip: Adobe Flash Player (version 9 or above) is required to play this audio clip. Download the latest version here. You also need to have JavaScript enabled in your browser.
I sin nye bok «What I talk about when I talk about running» skriver den for mange av oss kjære Haruki Murakami blant annet følgende: «But is it ever possible for a proffesional writer to be liked by people? I have no idea. Maybe somewhere in the world it is. It’s hard to generalize. For me, at least, as I’ve written novels over many years, I just can’t picture someone liking me on a personal level. Being disliked by someone, hated and despised, somehow seems more natural.» Og hva skal man si til det? Er det sånn? Hater vi alle skrivende der ute? Er det en veldig stor, veldig ulikandes gjeng av kvinner og menn som utgjør verdens såkalte profesjonelle forfattere? Men jeg liker jo Haruki Murakami.
Der var han. Min litt trøtte generasjons store håp og drøm. Ikke på grunn av det han sier, kanskje, men på grunn av den velformulerte måten han sier det vi har så lyst å høre… Obama i sollyset, kanskje 20 meter unna. Obama i virkeligheten er helt lik Obama på bilde. Tennene er veldig hvite og han ser venlig, smart og samlet ut. Hånden som vinker i virkeligheten vinker akkurat som hånden på alle bildene, og han er forbløffende symmetrisk, den ene armen gjør nøyaktig det samme som den andre. Så snakket han! «Tusen takk tusen takk tusen takk!» osv. osv. «Tusen takk til… (lang liste navn)». En 15 år gammel tysk gutt et par svette skuldre foran meg ropte: «O–BA–MA». Som han hadde ropt gjentatte ganger en hel halvtime før mannen dukket opp. «Tusen takk tusen takk tusen takk,» sa Obama. «Du er mannen, Obama!» «Tusen takk Tyskland, Tusen takk Europa, tusen takk du som kom hit og hilste meg så fabelaktig velkommen.» «O–BA–MA!» Publikum var, skal sies, entusiastisk. Og 15–åringen var i himmelen. Så gikk talen omtrent sånn: «Jeg har kommet hit til Berlin som så mange andre av mine landsmenn for å bla bla bla, det var ikke veldig sannsynlig at det skulle bli meg, forresten. Mora mi kommer fra Kansas, hjertet av Amerrrrrrika….» Her begynte guttungen på igjen: «Kansas! Yeah!!» Obama kunne åpenbart ikke høre gutten og fortsatte, etter å ha trukket en perfekt pust, i et litt dypere toneleie, «og faren min var geitegjeter i Kenya». «Ja! Geiter!» ropte guttungen. Og ropet hans fant trolig et vindkast, og må ha rukket hele veien fram til øret til Obama, fordi, for en gangs skyld (og dette var eneste gangen), virket han aldri så vidt litt overrumplet. «Geiter!» Smilte han, og fortsatte.
(For to dager siden talte Barack Obama på Tiergarten i Berlin i hjertet av Europa. Flammes amerikaner i Berlin, Amelia Mira Saul, tok med seg penn og papir for å se ham. Hun tok med en kompis med kamera også, han heter Paul J. Thomas og han har altså tatt bildet over det Amelia har skrevet. Takk til begge.)
Jeg la merke til en ting i den nye Batmanfilmen «The Black Knight» som åpner på kino fredag. Nemlig at «heltene» i filmen (jeg skriver helter i hermetegn og følger tankerekka til fortelleren i The Big Lebowski som sa, «I won’t say hero, cause what’s a hero?») bruker terrorist utelukkende om The Joker, men ingen av de andre skurkene (ingen hermetegn her, vi vet hva en skurk er) i grusomme Gotham. Mafiasjefer, leiemordere, bankranere, bøller — ingen tegn til terror i dem. Bare Jokeren. Fordi? Fordi han ikke er ute hverken penger, dop eller posisjon, bare kaos. Han stjeler fordi han kan. Fordi han liker det. Fordi han kjeder seg. Han vil sette fyr på verden bare for å se den brenne. Han er en terrorist. Men — men — er ikke det rimelig omvendt fra hvordan vi brukder ordet i den såkalte virkeligheten? Kriminelle bander blir først terroristgrupper idet de offentligjør en agenda, eller en ideologi om du vil, som står til oppførselen sin? Noen politiske, økonomiske, religiøse og/eller militære mål bak faenskapet de istandstiller. Mens en som opptrer uten regler, uten mål, bare for kaosets skyld, er en psykopat eller i verste fall massemorder. Er det ikke sånn? Er det? Jeg satt sånn — og sitter for så vidt fortsatt sånn — og lurte på hvorfor Batman & kompani valgte seg Jokeren som sin terrorist.
I McSweeney’s 25, som kom ut på fjoråret en gang, finner du, på sidene 101-103, ei lita historie av Alexander MacBride som heter «The Ape Man». Ei historie om Tarzan — apenes konge — og Tarzans pur onde motstykke: the Ape-Man (ja, det skrives forskjellig fra tittelen i teksten). Der Tarzan gjør utelukkende godt, skriver MacBride, gjør the Ape-Man utelukkende ondt. Han er vår fiende i ett og alt i all evighet. «They say there is no evils he does not have his hand in», heter det. Men samtidig er han altså yanget i Tarzans ying (eller hvordan det skrives). Og vi som leser og lever må derfor huske, konkluderer MacBride, at også the Ape-Man var en liten høyt elska apekatt en gang i tida. Men så gikk det fryktelig galt et sted på veien.
NØH: Men hvem av Tarzan og apemannen tror du lever det gode liv? AM: Det er ikke godt å si hvem av dem som var mest heldig. Tarzan hadde antageligvis et veldig aktivt liv, full av opptrinn og nysgjerrighet, og han kom seg mye ut av huset. Det er ikke lett å vite hvilken glede og behag som ligger i død og ondskap, så apemannen er vanskeligere å forstå seg på. Jeg vet ikke, når alt kommer til alt.
NØH: Og hvem av dem bør man egentlig henvende seg til når man sliter med sjelslivet? AM: Jeg tror ikke det er et enten eller. Begges syn på saken er nødvendig. Eller verdifulle. I en bedre verden kunne de kanskje hatt et radioprogram sammen? Et slags innringningsprogram? Men jeg tror vel egentlig helst at så imponerende typer som disse to fort kan skuffe om vi skulle be dem råd i hveragen. Og det ville vært veldig demotiverende om de, etter å ha blitt spurt om råd, leverte den sedvanlige skuren av plattheter. Du vet. Jeg tror fort de ville gjort det.
Vi takker Alex, hilser hjem og ønsker oss like gjerne «Apeman» av The Kinks.
Fredag ettermiddag la Flamme Forlag for første gang ut på tur til smått berykta men sjeldent besøkte Sentraldistribusjon (SD) på Vollebekk. Og for dem som måtte lure: SD er nettopp det: det sentrale distribueringsledd av bøker for både bokklubber og forlag. Nesten samme hva og hvem du leser, så har boka ligget på lageret til SD. Hva Flamme gjorde der? Leverte hundre eks av F°4, kjøpt inn av Bokklubben Epp, til glede (forhåpentligvis) for klubbens medlemmer. Bli med på tur til Vollebekk, folkens! Vi lover frykt, beven og latter på lageret.
«Poesien er poetens selvbiografi.» Sånn åpner Jevgenij Jevtusjenkos veslevoksne selvbiografi — «En veslevoksen selvbiografi» — som utkom tidlig på sekstitallet da den russiske poeten bare var 30 år gammel. Og den fortsetter: «Alt annet er bare fotnoter». Og siden de aller fleste gratulasjoner inngår i dette «alt annet», blir vi av Jevtusjenkos egen logikk tvunget til å kalle også dette en fotnote: da det er en gratulasjon, til Jevgenij Jevtusjenko, på hans 75års-dag, som er i dag. Vi gratulerer poeten med et av hans egne dikt: «Colours»: i engelsk språkdrakt herunder, siden alt for få av oss kan russisk og diktet ennå ikke finns på norsk:
COLOURS
When your face
appeared over my crumpled life
at first I understood
only the poverty of what I have.
Then its particular light
on woods, on rivers, on the sea,
became my beginning in the coloured world
in which I had not yet had my beginning.
I am so frightened, I am so frightened,
of the unexpected sunrise finishing,
of revelations
and tears and the excitement finishing.
I don’t fight it, my love is this fear,
I nourish it who can nourish nothing,
love’s slipshod watchman.
Fear hems me in.
I am conscious that these mintues are short
And that the colours in mye eyes will vanish
when your face sets.
Denne musikkvideoen gjør sitt beste for å distrahere meg (tegneserievold! gøyale kostymer! blokkfløytespillende englegutter!), men fånyttes: Jeg har store vansker med å høre She & Him, det musikalske sidespranget til skuespiller Zooey Deschanel, uten å huske rollen hun spilte i Almost Famous.
Hver gang hun åpner munnen, låter det som et løfte fra ei elskelig storesøster som er i ferd med å stikke hjemmefra (blanke øyne, hendene på lillebrors veike skuldre): One day you’ll be cool. Look under your bed — it’ll set you free. (OPPDATERING: Se She & Him framføre låta hos Conan O’Brien — med Yo La Tengo som backingband.)
«Oh, sure! I like somebody to stick to the point and all. But I don’t like them to stick too much to the point. I don’t know. I guess I don’t like when somebody sticks to the point all the time. The boys that got the best marks in Oral Expression were the ones that stuck to the point all the time—I admit it. But there was this one boy, Richard Kinsella. He didn’t stick to the point too much, and they were always yelling ‘Digression’ at him…»
Det er 16 år gamle Holden Caulfield som snakker over oss. Og da vet de fleste at det er J. D. Salinger som skriver. Og da drar noen få også kjensel på datoen, kanskje? The Catcher in the Rye ble nemlig publisert for første gang den 16 juli, 1951. Som er i dag. Eller ville vært i dag om i dag var — hva blir det? — for 57 år siden. Og vi bare nevner det, her på Flamme, slik vi bare nevner alt vi bare nevner, sånn i forbifarten, sånn på retur, litt innimellom alt annet som utgjør det samme store ingenting, som en digresjon, at det i dag er 57 år siden J. D. Salinger ga ut sin store roman, og at den er salig strøm av lignende forbifarter og returer hvor ingen — takk og lov! — roper ‘Digresjon’, hvor det egentlig aldri heves på stemmen, bortsett fra, kanskje, der hvor Holden sovner på sofaen til Antolini og våkner av at Antolini stryker pannen hans. Hva gjør du, spør Holden. Ingenting, bare sitter her og beundrer deg. «Boy, I’ll bet I jumped about a thousand feet.»
Vi gratulerer romanen med dagen med et nikk og et håndtrykk — i den grad bøker har hender å trykke andre hender med — har de det?
«I can pinpoint the exact moment when I first thought I could write a novel,» skriver Haruki Murakami i den her på Flamme tidligere nevnte boka «What I talk about when I talk about running». Det var, fortsetter han, klokka halv to på ettermiddagen den 1. april, 1978. Han satt på Jingu Stadion i Shinjuku, Tokoyo, og så en baseballkamp mellom Yakult Swallows og Hiroshima Carp. I første omgang slår Yakult Swallows amerikanske spiller Dave Hilton ballen ned langs linja og løper til andre base. Slaget runger i en halvtom stadion, Hilton løper det han kan og en tanke lander i Murkami klar som vann: Vet du? Du kan prøve å skrive en roman — den 1. april, 1978.
