Justice er kanskje snøen som falt i fjor — men som den falt! Sommeren 2007 drysset «D.A.N.C.E», «DVNO» og andre rare bokstavkombinasjoner fra snøkanoner på hvert et europeisk gatehjørne, og etterlot hele kontinentet under et tjukt, hvitt teppe. Vi vasser fortsatt rundt i smeltevannet.

Men det fantes selvsagt et Justice før den tid. Fra dypet av internettets arkiver bringer vi den antikvariske godbiten «Sure You Will», visstnok skrevet og innspilt som et bidrag til samleplata Musclorvision: Hits Up To You! (2003), hvor konseptet var at de inviterte artistene skulle late som de deltok i Melodi Grand Prix. Låta har m.a.o. visse kitsch-kvaliteter.

Tidligere i år kastet vi bort to sms-stemmer på Sébastian Telliers Eurovision-bidrag «Divine» — mon tro om dette sporet hadde gjort det skarpere? Vent på Per Sundnes’ vurdering, eller trykk inn mentometerknappene … NÅ.

Audio clip: Adobe Flash Player (version 9 or above) is required to play this audio clip. Download the latest version here. You also need to have JavaScript enabled in your browser.

The Believer eller n+1. Må vi virkelig velge? I Flammes bokhylle står de to tidsskriftene skulder ved skulder. Men basert på hva som tilflyter en av gatepratet i New York, skulle man tro det foregikk en slags litterær presidentvalgkamp der borte: Dave Eggers eller Keith Gessen? Begeistring eller kritikk? Komikk eller politikk? Blå pille eller rød pille? Sånn omtrent.

Skismaet kan spores tilbake til første nummer av n+1, utgitt høsten 2004: Her ble miljøet rundt McSweeney’s omtalt som en «regressiv avantgarde», og stormuftien selv — Dave Eggers — beskyldt for å være obsessed with childhood (blant annet med henvisning til sistnevntes idealistiske skriveworkshop for barn og unge, «826 Valencia»: akkurat den var kanskje i tynneste laget). I tillegg inneholdt premierenummeret en artikkel av redaktør Gessen kalt «Eggers, Teen Idol», som riktignok tar utgangspunkt i en forvirret sekstenårig Eggers-stalker og hans skandaleombruste blogg, men som også etterlater «The Dave» i et nokså grelt lys. Blant annet framgår det at «folk som sto Eggers nær» holdt den unge bloggeren ansvarlig for selvmordet til forfatterens søster, Beth Eggers.

Les mer » 

Så klarte Italia det. Så klart! Slo Frankrike 2-0. Ei grei straffe og et litt snodig selvmål var alt som skulle til så, vips: turneringslaget Italia VIDERE. Og skal vi med det tro det samme som TV2s gode kommentator Øyvind Alsaker og hans Tor Erling Staff-lignende sidekick Nils Johan Semb (sjekk når han går opp i fistel på slutten av lange utbrudd!) trodde etter kampslutt at italienerne nå blir VELDIG å regne med framover? Nettopp fordi det nesten gikk skeis? Med andre ord: er det beste som kan skje deg i fotball at det verste NESTEN skjer? Er det sånn? Er (litt) motgang vorspielet til suksess? Og om Italia skulle komme seg til en semi og i den møte Nederland, som på mange måter sørget for Italias andre liv i turneringa, hvor urimelig, evt. vakkert, er det om de azurblå kuker seg videre med 1-0 eller 2-1 eller etter straffer etter et kjedelig uavgjortresultat?

Les svar fra Richard Aarø, Oddmund Vaagsholm, Linda Klakken, Frode Grytten og Susanne Hedemann Hiorth under.

Les mer » 

Sant skal seiast, og sanninga er at den opphypa kampen mellom Tyskland-Austerrike materialiserte seg som eit geisp på 90 minutt + 3 minutt tilleggstid. Då ser vi sjølvsagt bort frå dei tidelane det tok ballen å flyge frå Michael Ballacks høgrefot fram til nettmaskene. For eit skot! Det heilt store dramet utspelte seg imidlertid utanfor banen, i teknisk sone. I slutten av første omgang blei både den tyske og den austerrikske trenaren sendt opp på tribuna. Flammes EM-panel har i heile dag jobba med å få konkret kunnskap kva som drit som blei slengt mellom trenarane Joachim Löw (Tyskland) og Josef Hickersberger (Austerrike). Panelet har konsultert ei heil rekkje av lese-på-leppene-ekspertane som var i aksjon sist VM. Då var oppgåva å finne ut kva all verda Marco Materazzi sa for å forvandle Zinedine Zidane til ein språklaus springskalle. Leppetolkinga frå gårsdagens EM-batalje varierer sterkt, men panelet har samla seg om tre hovudteoriar som blir presenterte her.

(Les panelmedlem Frode Gryttens tre teorier under.)

Les mer » 

«No guru, no method, no teacher,» synger Van Morrison i sin fabelaktige låt In the garden, og som forlegger, fotballfantast og panelbestyrer skulle man selvsagt sagt seg uendelig enig i nettopp det; eller den tanken: at et europamesterskap i fotball utspiller seg uten guru, uten metode, uten lærer; at det går helt av seg selv; på såkalt egen hånd. Men det er jo ikke sånn. Sånn det er: Da jeg så Nederland banke Frankrike 4-1 etter å ha banka Italia 3-0, skjønte jeg: NÅ VINNER DE IKKE EM!! Hvem vinner vel EM etter å ha slått Italia og Frankrike med 7-1? Det går bare ikke an. På samme måte (men også fordi Tyrkia er et dårligere lag): Når Tyrkia for andre gang snur en kamp i sluttminuttene tenker jeg: godt gjort, men: NÅ KAN IKKE DERE HELLER VINNE EM!! Fordi: er det en måte å vinne EM på? Og med det: en måte å ikke vinne? Og i så fall: hvemses løp syns panelet ser mest ut som et måteløp, et mesterløp?

Les svar fra Linda Klakken, Karl Ove Knausgård og Harriet Karoliussen under.

Les mer » 

«Den enkleste surrealistiske handling,» skrev André Breton i 1930, «består i å gå ut på gata med en revolver i hver neve og skyte på måfå det man er god for inn i folkemengden.» Den amerikanske konseptkunstneren Chris Burden fant en enda enklere metode: Tidlig en morgen i 1973 stilte han seg på ei strand like utenfor LAX — Los Angeles International Airport — og avfyrte et pistolskudd mot en Boeing 747 som var i ferd med å ta av.

Burden bomma. Flyet falt i hvert fall ikke ned. Men stuntet er en evig aktuell påminnelse om at moderne infrastruktur gjør hverdagen lettere ikke bare for terrorister, men også for surrealister.

Klikk deg inn på Ubuweb for flere høydepunkter fra Chris Burdens karriere, deriblant et historisk selvskudd — performancen «Shoot» fra 1971, hvor kunstneren lar seg skyte i armen fra fem meters hold.

Ukas postkort
… kommer hele veien fra London, hvor vår ukjente åndsbror Arne har vært på shoppingferie. Eller kulturferie? Det går vel nesten ut på det samme, i disse dager.
Les mer » 

Var det Dag Solstad på en veranda som en gang sa at fotball handler om å se de beste spillerne ikke få det til i nær på nitti minutter, for så endelig – den ene gangen – få det til? Og bli bejublet? Var det?

Det var uansett det motsatte som skjedde i EMs første gruppeavslutning i går kveld. Mannen som er allment kjent som Verdens Beste Målmann sørga mer eller mindre egenhendig for at laget hans – og med det: ham selv – tapte og forsvant ut. Røyk. Poff. Adjø. Tyrkia slo Tsjekkia 3-2 og Petr Cech fikk det, som Solstad kanskje sa det en gang, ikke til. Flammes mentale korrespondent Frode Grytten hilser den triste cecher med sang:

— To minutt igjen av kampen, Tsjekkia har kontrollen. Dei leiar 2-1, og ikkje minst har dei Verdas Beste Keeper (VBK©) bakerst. Men så kjem dette innlegget frå høgrekanten, det skal vere barnemat for VBK©, det skal vere piece of cake for VBK©. Full kontroll. Full ro under hjelmen. VBK© går opp i lufta, har blikket på ballen, hendene på ballen. Men så mistar VBK© ballen. Han mistar ballen. Han har ikkje mista ein så lett ball sidan han var Verdas Mest Lovande Smågutekeeper (VMLS©). Og der står ein tyrkisk snik (TS©) og puttar ballen i mål. Det er 2-2. VBK© er så rysta over seg sjølv at to minutt seinare får same TS© tid til å sende endå eit skot bak VBK©. Tsjekkia er ute av Euro 08. VBK© fortvilar. VBK© kan ikkje tru det. Under kan du sjå keepertabben om igjen og om igjen for ditt indre auge (med David Bowie sin musikk til):

Les mer » 

Hvorfor er svenskene bedre enn oss i fotball? Det er Dagbladet som spør, over to sider i dagens avis. Ekspertsvarene er for så vidt greie nok (mer turneringserfaring, innarbeidet spillesystem, flere proffer i utenlandske ligaer), men vi stusser over at ingen viser til nivået på respektive lands fotballsanglyrikk. Mest nærliggende er det selvsagt å sammenlikne Drillos’ «Alt for Norge», fortsatt en schläger i Cola-svingen, med Glenmark, Eriksson & Strömstedts «När vi gräver guld i USA» (Jens M. Johanssons favoritt) — begge skrevet og urframført i forkant av USA-VM i 1994.

Det er med fotballhymner som med barneoppdragelse: Kunsten er å motivere på den riktige måten. Hvis sønnebengelen får høre at han et geni, oppildnes han kanskje for en kort stund, men på sikt blir han trolig bare lat og selvfet. Langt mer bærekraftig er det å rose innsatsen. Både «Alt for Norge» og «När vi gräver guld» velger rett strategi i så måte — de praler ikke av at «vi er best», men vektlegger oppofrelse, uselviskhet, edelmot. (For så vidt ikke overraskende; vi befinner oss tross alt i det Luther-lutrede Skandinavia.)

Les mer » 

Les sportssidene i en hvilken som helst avis i dag – med mulig unntak for de kroatiske – og du finner overskrifter som skulle tilsi at en fotballbombe sprang i EM i Østerrike-Sveits i går kveld, da Kroatia slo de flestes mesterskapsfavoritt Tyskland 2-1. Men ikke så på Flammes sider. At Kroatia slo Tyskland lå, for den observante leser, i kortene helt fra panelmedlem Karl Ove Knausgårds spådom om at dette kunne være Kroatias år til panelmedlem Frode Gryttens påfølgende bemerkning om at den tyske målmann Jens Lehmann kommer til å gå på minst én om ikke flere schmeller i løpet av turneringa. En av disse kom som på bestilling mot nettopp Kroatia, og den kom omtrent sånn: Tyskland ligger allerede under 1-0 da kroatiske Ivan Rakitic legger inn fra høyre, innlegget treffer Lukas Podolski i arma og en feilplassert Lehmann er i trøbbel: han må kaste seg bakover, klarer med nød og neppe å slå ballen i egen stolpe hvorfra den spretter ut i beina på Ivica Olic som ikke kan unngå å doble kroatenes ledelse. Om ikke en Schmell med stor s, så like fullt en schmell for den tidvis litt snodige tyske målmann. Vi spør: hva kan han ha tenkt like etterpå? Når lagene trakk oppover på banen og han sto alene tilbake? Panelmedlem Frode Grytten peiler inn tankeradaren:

— Dei sekunda etter tabben, då han stod der og så vidt rista på hovudet, tygde tyggis og kontemplerte, kva tenkte Jens Lehmann? Tenkte han: Nei, no er du blitt gammal, Jens. No har du tatt til å fomle og famle, Jens. Du har tatt til å rote og røre. No er det snart over. Tenkte han: Eg har til og med fått ein liten måne! Eg har sett han i spegelen, når eg lener meg framover, ser eg ein liten måne. Helvete, ein måne! Tenkte han: No blir det vel AFP og kaffi med gamlekarane. Eller tenkte han: No skal det bli godt å komme tilbake på hotellrommet, vere litt åleine og så ringe heim, høre korleis dagen har vore der, og så på slutten av samtalen, så vil det komme: «Vi såg deg no på tv, Jens, både far og eg synest du var skikkelig flink!» Nei, eg trur han tenkte, der han rista på hovudet og visste at han hadde rota det til, eg trur han tenkte: Neste kamp skal eg spele ute. Neste kamp kan ein annan stå i mål, Frings eller Ballack, dei kan få hanskane og prøve sjølv. Så kan dei sjå kor lett det er.