Unni Lindell og Anne B. Ragde har gjort det før oss. Ari Behn likeså. De to første ble bokklubbdronninger, den siste gifta seg med ei prinsesse. Hvilken plass i det rojale hierarki oppnår flammegutta? Følg med i morgen lørdag fra klokka 22.00 og utover; da springer Flamme Forlag m/venner fra pub til pub i Lillehammer, intensjonelt i rekkefølgen Felix — Brenneriet — Rica Bar — Haakons.
Poesiopplesning langt utpå lørdagskvelden, mens stamgjestene helst bare vil lytte til hverandres øldrøs: i sannhet et merkelig rituale, nesten på nivå med julaften, Halloween og Luciadagen. Men vi lever da i multikulturalismens tidsalder? Det er lov å fylle alle tradisjoner med sitt eget innhold, ikke sant? We sure hope so.
Med oss har vi en ung gjesteartist + hundre ovnsferske utgaver av Flamme på! nr. 1/2008, festival-spesial. Bidragsytere: Silje Bekeng! Frode Grytten! Ny layout har vi også. Vær der med utstrakte hender, og vi skal legge bort all vår sjenanse i ti minutter. Kanskje femten.
The New York Times bringer en fin reportasje fra settet til The Road, adapsjonen av Cormac McCarthys pulitzervinnende roman ved samme navn. To gledelige nyheter derfra: Regissør John Hillcoat forsikrer oss om at han ikke er inspirert av Mad Max-trilogien. Og, hold på hatten: Ingen ringere enn Omar Little, alias Michael Kenneth Williams, har en liten rolle i filmen — selvsagt som tjuv.
The thief was Michael Kenneth Williams (Omar on «The Wire»), one of a string of brand-name actors who turn up briefly in the film. (Robert Duvall is an old, dying man, and Guy Pearce is another father wandering with his family.) Mr. Williams brilliantly improvised while taking off his rags and plastic bags, pleading for his life in a way that causes the boy to take his side. When the first take was over, even before a wardrobe assistant could get there, Mr. Mortensen rushed over to help Mr. Williams pick up his clothes and get dressed again.
«He’s a good actor,» Kodi said.
Mr. Mortensen said, «Yeah, he’s good, isn’t he?»
Omar har ikke fortalt oss en døyt om dette, beskjeden som han er. Men nå skjønner vi plutselig hvorfor inkassoavdelingen har ligget nede i ukevis.
Litteratursosiologen Robert Escarpit hadde en fiffig teori om «de to kretsløp»: I 1950-tallets Frankrike fantes to separate litterære markeder, ett for populærlitteratur og ett for kunstlitteratur. Populærlitteraturen ble produsert av egne forlag og distribuert gjennom kiosker. Kunstlitteraturen ble produsert av kulturforlag og distribuert gjennom bokhandler.
Tillat oss å foreslå en supplering: det tredje kretsløp — et kretsløp basert på bytteøkonomi, hvor bøker, tidsskrifter og fanziner utveksles omkomstningsfritt, nesten som mail-art. En antikapitalistisk enklave i en ellers gjennomkommersialisert bokbransje? Noe sånt. Og vi har dette distribusjonssystemet å takke for at vi denne måneden kan utvide Flammebiblioteket med følgende titler:
Jørn H. Sværen: Et barn eller en bok (avbildet ovenfor). England Forlag. Dikt, 24 sider, håndbundet. Opplag: 200. Omslagsillustrasjon av Kari Stiansen.
Douglas Huebler: The Line Above.Forlaget Attåt. Dikt/konsept, 4 sider. Opplag: 20. Design ved Judith Nærland. (Vi ser at forlaget har skaffet seg et katalogsystem som er mistenkelig likt vårt. Men det er flott og topp, Attåt! Selv har vi skamløst rappa konseptet fra denne karen).
Rune F. Hjemås: Eg er ikkje redd, eg er ikkje redd*. Utgitt av forfatteren. A5-hefte, upaginert, kopiert opp på Flamme Forlags bakrom. Fra vaskeseddelen: «Eg er ikkje redd, eg er ikke redd* er ein miksteip med tekstar frå og rundt boka Eg er ikkje redd, eg er ikkje redd som kjem ut på Det norske Samlaget til hausten … Eg er ikkje redd, eg er ikkje redd* er kun for promo, og er ikkje for sal. Om du har fått tak i ho, bør du halde godt fast.»
Og det gjør vi. Holder fast, altså. I både dette og hint.
Konseptkunstner og massemasturbator Jerry Dreva er allerede nevnt på disse sider. Hans myteomspunne bokverk Wanks For The Memories kunne vi godt likt å bla litt i, skjønt helst med tjukke oppvaskhansker på hendene. Denne gang skal det imidlertid handle om Drevas andre store prosjekt, Les Petites Bonbons eller rett og slett The Bonbons — bandet som aldri spilte en eneste konsert, og likevel fikk fyldig omtale i både People, Newsweek, Interview, Melody Maker og New Musical Express.
Hovedpersonen selv omtalte The Bonbons som «artists-in-residence to the glitter scene». Ved til enhver tid å iføre seg de rette klærne, befinne seg på de rette stedene og omgås de rette menneskene, oppnådde bandet en kultstatus de fleste praktiserende musikere bare kunne drømme om. Hensikten var selvsagt å vise fram musikkpressens overflatiskhet. Dreva ble etter hvert «så fascinert av medias makt til å skape og definere» at han selv tok seg en jobb i ei Wisconsin-avis for å «forske på hele fenomenet»:
Eventually I began to document my own life/art performances (many of them illegal) anonymously on the pages of the newspaper I worked for.
I’m fifteen years old and I feel it’s already too late to live. Don’t you?
Hovedpersonen i videoen til M83s «Graveyard Girl» er en slags kloning av Molly Ringwald og vår gamle venninne Lazy Line Painter Jane. What’s not to love! I det hele tatt er denne snutten en seier for den regisserte, episke musikkvideoen — et pustehull etter en lang rekke «kreative» lo-fi-videoer uten mål og mening. Vi er veldig for DIY, altså, men det er grenser for hvor lenge det er moro å se uatletiske menn danse rundt på tredemøller. Takke seg til en uironisk John Hughes-pastisj.
Hvem husker ikke Janis Ian? Og låter som At seventeen, Stars, In the winter, Jesse, Tea and sympathy? Den lille jenta med det store krøllete håret som ikke fikk guttene den gang da? Flamme spør den nå voksne singer/songwriteren hva det gode liv er eller har blitt etter et forholdsvis langt liv med plater og turnéliv.
FF: Janis Ian, hva er det gode liv sånn du ser det? JI: I guess it’s always been the same for me – time enough to write, without having to go on the road.
Tid nok, altså. Og ingen forstyrrelser. På en rolig morgen i Oslo, med høy, lys himmel, har vi selvsagt ingen vansker med å se verdien av det. Rave on, Janis Ian!
Først må vi tillate oss å smile litt, Joyce Maynard og Flamme Forlag, fordi, som hun sier det selv, hun hadde akkurat skrevet til en avisredaktørkompis av seg for å tilby en ny spalte i avisa hans med tittel: The Good Life, da Flamme altså eposter henne for å spørre om det gode liv. Så nå smiler vi.
Joyce Maynard er forfatteren, journalisten, læreren og alenemoren som blant annet har skrevet filmmanuset til To die for (fra 1995, med Nicole Kidman og Matt Dillon, husker du?) og den fine selvbiografien At home in the world (1999), hvor hun også forteller om sitt den gang da skrive- og kjærlighetsforhold med J. D. Salinger, ingen ringere. Hun fikk en del tyn, gode Joyce, da den boka kom ut, fra det selvoppnevnte og småpraranoide Salinger-protektoratet som fins der ute, men Flamme skal ikke tyne, bare høre med ei jente som har fått sin dose i livet men ikke ser ut til å ha mista likevekten av den grunn, hva hun tenker om det gode og det levende.
FF: Hva er det gode liv, Joyce Maynard? JM: I would define it so differently (and more simply, no doubt) from how
I might have, twenty years ago. To me, the good life is one in which we find not simply pleasure but meaning. Happiness is less important than discovery. Though of course, I hope for happiness too.
Mening så vel som velbehag. Og lykke mindre viktig enn oppdagelse, enn oppdagertrang, enn voksen nysgjerrighet. Som i sum kanskje blir en slags alltid relativ inngang – og med det: utgang – til livet? Noe å tenke på.
Hva er det gode liv? Er det et spørsmål? Er det et svar? Kan man spørre? Kan man svare? Hvem vet? Vi spør HENNE-redaktør Ellen Arnstad, ikke fremmed for artikler om livstil og veivalg, hva hun tror.
FF: Hva er det gode liv? EA: Det gode liv er summen av alle de rollene livet består av og forhåpentligvis er ikke rollene i utakt hele tiden. Det vil si at når noe oppleves vanskelig i livet, så oppleves noe annet sannsynligvis som helt fantastisk. Når noe har gått i stå, er noe annet forløst. Det handler om ying og yang. Om den skjøre balansen. Om livsveven som veves, med både svarte og hvite tråder. I en slags sammenhengende harmoni. Men vi ser livsgleden ofte bare som korte glimt. De holder oss gående. Gir dagene livskraft. Gjør dem gode. Også.
Høres nesten ut som et ekteskap. Kanskje det er sånn det er?
Ingen skal beskylde Flamme for å ligge på latsida. På dagens morgenmøte refuserte vi tre manus og løste to klimaproblemer. Første punkt skal ikke referatføres her — men listen up, Mr. Gore:
1) Dette vet vi: Polisen smelter. Dermed absorberes mer av sollyset, og den globale oppvarminga tiltar. En ond sirkel. Men hvorfor ikke strekke en reflekterende duk over både Sør- og Nordpolen? Ingen trenger å ferdes i disse områdene uansett. Han der Ousland har vel dessuten rast fra seg. Vi ser for oss at nevnte duk blir sydd sammen oppå den gjenværende polisen, og deretter trukket ut fra iskanten av svære slepebåter.
2) Dette vet vi: Havet stiger. Et sted må vi gjøre av alt vannet. Sahara ligger ikke altfor langt unna Middelhavet. Det begynner å bli bra lenge siden menneskeheten bygde en kanal. Tar dere tegninga? Som en bonus får hardt prøvede afrikanere et rekreasjonsområde med utrolig deilige sandstrender.
Ukas postkort Pro qm heter en bokhandel i Berlin — en attraksjon på nivå med fjernsynstårnet! Vår venninne Johanne har åpenbart vært innom, for hun sender dette fargeglade kortet med bokhandelens lett gjenkjennelige logo på forsida. Les mer »
Unni Lindell og Anne B. Ragde har gjort det før oss. Ari Behn likeså. De to første ble bokklubbdronninger, den siste gifta seg med ei prinsesse. Hvilken plass i det rojale hierarki oppnår flammegutta? Følg med i morgen lørdag fra klokka 22.00 og utover; da springer Flamme Forlag m/venner fra pub til pub i Lillehammer, intensjonelt i rekkefølgen Felix — Brenneriet — Rica Bar — Haakons.
