Månedarkiv for april, 2008Side 2 av 4

Post fra Dubrovnik | Uke 17


Ukas postkort

… kommer flyvende fra Dubrovnik, hvor unge Wolds foreldre har vært og spist blekksprutrisotto. Heldigvis har byen også andre attraksjoner. Sitat Wold senior etter måltidet: «Det var som å pirke i en branntomt.»
Les mer » 

Fra Skoddeheimen til Skriveheimen

Fra 1. august av blir Olaug Nilssen, den store bannejenta i norsk litteratur, leder for Skrivekunstakademiet i Hordaland. Hun tar over etter Tormod Haugland.

NØH: «You can’t teach writing, it’s not something you can teach», sier Woody Allen i filmen Husbands and Wives; hva er det Olaug Nilssen kan eller vet som ikke Woody kan eller vet?
ON: Det er mulig Woody Allen har rett, men det eg veit er at det går an å legge til rette for at skriveføre kvinner og menn kan bli endå meir skriveføre, og det eg kan er å hjelpe til med slik tilrettelegging. Eg veit også at det går an å lære bort korleis ein held seg innanfor ein sjanger og korleis ein bryt med ein sjanger, og dersom eg legg filmen Adaptation til grunn, der Nicholas Cage spelar to tvillingbrødre, der den eine skriv indie-filmmanus medan den andre går på kurs for å lære seg å skrive publikumsvenlege film-manus, og der dei to kjem i ei vond og lei konflikt og der triksa frå det publikumsvenlege film-manuset vinn til slutt og dessutan i sjølve filmen Adaptation — så vil eg også legge til at det går fint an å lære bort ein del triks og metodar som forfattarar brukar for å halde på og fenge lesarane sine. Og så får jo studenten sjølv avgjere om desse er verdifulle eller forkastelege.

Les mer » 

Litt stil

I går kveld var James Taylor innom Norge og Oslo Konserthus, for å holde en sittekonsert for folk som enten er voksne i sjel eller voksne i alder: den diskré tåspissen, du vet, de velmenende ropene: det tilbakelente opprøret: James Taylor.

En sang skal særlig nevnes her i Flammekollektivet: «Secret of life»: fra plata JT (1977) hvor Taylor synger om det store spørsmålet. Om meininga med alt. Han synger: since we’re only here for a while/ we might as well show some style: altså: nettopp fordi vi ikke har all verdens med tid, kan vi like så godt utvise litt stil.

Litt takt. Litt tone.

Litt mer det gode, litt mindre det strenge. For er det ikke lettere, er Taylors poeng, å holde stilen når du ikke behøver holde den så lenge? 70-80-90 år toppen? Any fool can do it, synger han også, så: fritt frem, folkens!

Høyre om Høyre

I disse dager gir Høyre-politikeren Torbjørn Røe Isaksen ut boka Høyre om! For en ny konservatisme, hvor han forsøker, som han selv skriver det, «å beskrive en konservatisme som har et reelt bidrag å komme med til vår tid … fordi konservatismen har et språk som kan beskrive de utfordringene Norge og verden står overfor, som globalisering, kulturelle konflikter, kamp mot fattigdom og ansvarspulverisering, og dermed gi et idéfundament som all den praktiske politikken kan og må bygge på». Isaksen ønsker både et pragmatisk og et filosofisk anslag i det vi liker å kalle rikspolitikken: for heller ikke her fins det noe Insektopia som i filmen Antz (med Woody Allen som maur, husker du), heller er det snakk om hva det er mulig å få til, gitt våre betingelser, gitt vårt fellesskap: det gjelder å styre uten å styrte, lede uten å gjøre lik, da hvert enkelt menneskes individualitet og unikhet, samt friheten til å velge, er konservatismens, skriver Isaksen, viktigste politiske prinsipp.

NØH: Men hva er et fritt valg, Røe Isaken? Kan et menneske handle helt fritt?
TRI: Dette er jo et enormt spørsmål, men jeg berører det litt i boken. Spørsmålet du stiller hadde vært bedre om det ble rettet mot en klassisk, individualistisk liberalist. De konservative tenkerne jeg kort presenterer, inkludert F. A. Hayek, er kritiske til ideen om at «frie valg» kan foregå utenfor en kulturell kontekst. Vi er og blir formet av våre omgivelser, og for konservative er dette avgjørende også for politikken. Betyr det at frie valg er umulig? Nei, bare at frie valg alltid foregår innenfor en kulturell kontekst som bidrar til å gi valget mening.

Les mer » 

Louis Vuitton og samtidspoesien

Opplegget er klassisk. En gutt, ei jente. En gressplen i sola. En collegefilm, et glansa amerikansk prospektkort! Men det fins en forelder ytterst i bildekanten, et moderlig opphav, og dessuten en klasse- og kulturforskjell — hun er fra preppy Cape Cod, han er en urban laban (afroamerikaner?) med sans for reggaeton og kwassa kwassa. Første strofe går sånn:

As a young girl
Louis Vuitton
With your mother
On a sandy lawn

Låta heter «Cape Cod Kwassa Kwassa» og er spilt inn av Vampire Weekend. Den handler om uforløst ungdommelig begjær, et ikke uvanlig syte-og-savne-tema i popen, men gjør jobben mer effektivt enn poplåter flest. I utdraget ovenfor er det paradoksalt merkenavnet Louis Vuitton som oppfyller Ezra Pounds maksime DICHTEN = CONDENSARE. Og paradoks nr. 2: Louis Vuitton ville ALDRI ha dukket opp i en norsk diktsamling anno 2008, sin åpenbare poetiske nyttefunksjon til tross.

Les mer » 

Lunsj på Flamme (fredag 13:07)

Keep your friends close and your enemies closer, heter det et sted i Sun Tzus bok om krigføring, og som man kan se av bildet tar Flamme Sun Tzu på ordet. Her har du nemlig både Tiden-sjef Richard Aarø og CapDamm-redaktør Fredrik Lønstad innom forlaget til lunsj. Vi har kjøpt ta med-mat fra Birken i Birkelunden og et par kalde grønne fra REMA like over gata. Alt er fryd og gammen. Alt er tres amigos. Alt er… hvorfor ser du sånn på meg, Rikken?

Flammerelikvie nr. 1

I serien «Relikvier fra forlagets forhistorie» bringer vi i dag et kunstobjekt signert Matias Faldbakken. Objektet stammer fra vår første Flammefestival, avholdt på jazzklubben Blå 4. desember 2002, hvor det ble overlevert arrangørene et par minutter før Faldbakken selv mottok dette årets Flammestipend (ifølge statuttene den sum Wold/Haagensen der og da kan grave fram fra dypet av sine bukse- og frakkelommer, i dette tilfellet beløpende til ca. 120 kroner med stort og smått), i det som for publikum må ha framstått som en noe gutteklubbaktig utveksling av presanger og lykkønskninger. Men skitt au.

Klikk her for hele herligheten — og dere ser pensjonen vår, folkens! (Vi tenker selvsagt på nummereringa nederst på arket.) Men rent bortsett fra det, og kanskje viktigere: Peker ikke verket tilbake til sluttscenen i førsteboka The Cocka-Hola Company («applaus»)? Og peker det ikke framover mot Faldbakkens seinere såkalt «negativistiske» arbeider, den (paradoksalt!) hvileløse bestrebelsen å reformulere et stort, rungende NEI — brakt til en mulig dead end i sisteboka Unfun?

Faldbakken minner oss litt om Ferris Beuller: Han skulker med stil.

Les mer » 

Endelig hockeybord!

Så er det i hus!

Hockeybrettet. Hockeybordet. Is av plastikk og spillere på snurrstang. Det er kommet, det er framme. En gang for hundre år siden så jeg Rickie Lee Jones live i Molde, hun kom litt seint, men hun kom, og hun ble introdusert av Nils Ole Oftebro (av alle) med orda: Mor er i hus! Det samme sier vi nå: Mor Godhockey er i hus! Mamma Sverige. Moder Finland. Frøken Puck. Fru Snapphanske. Alle er de her. Endelig!

Men det skulle altså ta drøye to uker fra Flammes første steg (første april) til denne forlagsnødvendigheten var på plass. Les mer for å se hvordan.

Les mer » 

Noen dager etter toårsdagen

Muriel, since you left town the clubs closed down: Sånn åpner låta «Muriel» av Tom Waits: og selv om han neppe hadde skotske Muriel Spark/Sparke i tankene da han skrev den, er det utelukkende hun vi tenker på som vi skriver her. For i dag er det det nemlig fire dager siden toårsdagen etter Sparkes bortgang: som alle andre var hun er, som alle andre skal forsvinne forsvant hun: romanforfatter fra Edinburgh: litt i overkant av tjue romaner: sur på sønnen sin: alt det der.

The clubs closed down, baby: men så en dag i Bristol for et drøyt år siden går vi opp en lang bratt bakke og finner på toppen: ei Oxfam-sjappe: og det er der inne, vi kommer over ei samling av Ralph Waldo Emersons essay og dikt, gitt ut i 1960 og eid en gang i tida av selvsamme Muriel: Dame Muriel, folkens!

Since she left town…

Hvorfor vi skriver bøker (det gode liv)

Hva er det gode liv? Hvem vet? Flamme Forlag spør moralfilosof Martha Nussbaum ved universitetet i Chicago og får litt så hatten passer, som det heter:

NØH: What is the good life, as you see it? Is there a meaning to life?
MN: I talk about this in my books, would not write books if I could answer the question in one e-mail.

Takk, Martha! Flamme er både enig — og uenig.