Er det mulig å praktisere ideologikritikk etter «ideologienes død»? Gjesteskribent Arne Borge – redaktør av fanzinen Jeg! – vil i denne nye spalta utdrive de semiotiske skrømtene fra en del mer eller mindre «relevante» samtidsfenomener. Dagens tema er spillefilm.

Away We Go (regissert av Sam Mendes og skrevet av forfatterparet Vendela Vida og Dave Eggers, kjente for flere romaner og oppstarten av tidsskriftene McSweeney’s og The Believer i San Francisco) er en «indie-film». Dette forstås tjue minutter uti filmen, når den kvinnelige hovedpersonen går ut av den gamle bilen, mot det amerikanske åkerlandskap, mens en Ryan Adams-aktig sang fader inn. (Filmmusikken kan i sin helhet best beskrives som «Ryan Adams».) Hvis kriteriene for indie-film er unge, ressurssterke mennesker som «ikke finner seg helt til rette her i verden», men som til slutt «finner ut av det allikevel», mens de hører på «Ryan Adams», så kommer jeg på to indie-filmer til: Garden State og Lonesome Jim. Budskapet i disse tre filmene er det samme: Hjemmet er vårt eneste handlingsområde, og den eneste måten vi kan utgjøre en forskjell fra foreldregenerasjonen, er gjennom valg av klesstil. Indie-filmer (slik jeg altså forhåpentlig feilaktig har definert dem) forkler et konservativt budskap i en «progressiv stil».

Filmen følger paret Verona og Burt i starten av trettiåra som plutselig venter barn, og deretter legger ut på en reise rundt i Amerika for å finne ut hvor og hvordan de kan oppdra barnet. De besøker (etter min hukommelse) fire forskjellige familier som alle blir representanter for atypiske familietilværelser, og alle viser seg å være dårlige i forhold til den etablerte modellen. Vi møter de alkoholiserte foreldrene som ser på hundeløp og forsømmer barna, og det liberale venneparet i Montréal som adopterer barn fra alle verdenshjørner og tilsynelatende lever det perfekte Sound of Music-livet. (Noe vi lærer at de selvsagt ikke gjør; de er ulykkelige fordi de ikke kan føde sine egne barn, og de fører en ungdommelig livsstil over evne.)

Mer interessant for filmens budskap er imidlertid de to andre familiene: En gammel venninne av Burt er universitetsansatt. De møter henne på campus og går forbi nok en fåfengt demonstrasjon, hvor man kan skimte plakattekster av typen «Bin Laden was trained by CIA». Det viser seg at denne kvinnen, som først virket så hyggelig (slik alle virker hyggelige ved første øyekast i denne filmen), fører en veldig «alternativ» oppdragelse. Hun ammer barn langt over normert tid og lefler med spirituelle ting. Sønnen hennes er dypt ulykkelig fordi han vil «være som alle andre», dvs. trille rundt i barnevogna og se på TV.

Den siste familiekonstellasjonen de besøker er Burts bror. Kona har nettopp forlatt ham og dattera på seks år. Han er fortvilet, for han vet ikke hvordan han vil håndtere rollen som alenepappa. Gråtkvalt sier han at han ikke kommer til å klare å kjøpe de rette klærne, den rette sekken, og at han derfor frykter at hun skal falle ut av det sosiale fellesskapet. (Hadde han vært en alenemor, ville han i det minste klart å kjøpe de riktige klærne.) Man kan innbille seg at det ligger et snev av «samfunnskritikk» i dette, ettersom et samfunn som bedømmer barn etter hvordan de kler seg er et samfunn som bør forandres, men dette avfeies raskt da Burt og Verona senere den kvelden lover hverandre aldri å gå ifra hverandre, for barnets skyld, med konklusjonen: «Det er en stor og vanskelig verden, dette, og alt vi kan er å gjøre det best mulig for barnet vårt.» Ettersom alle familiemodellene (alkoholiker, liberal/ungdommelig, alternativ og eneforsørger) har vist seg lite levedyktige, flytter de ut til Veronas gamle hus, utenfor allfarvei, og filmen slutter med at de sitter på verandaen og stirrer ut i en elv.

Filmen lærer oss altså at det er umulig å forandre verden, eller at verden=familien. Den følger den klassiske forestillingen (kjent fra bl.a. Winston Churchill og Nina Karin Monsen) om at man som voksen forkaster de radikale ideene man hadde som ung, avfinner seg med «livets harde realiteter» og heller prøve å gjøre noe for familien, i beste fall nabolaget. Hvis tesen er at verden er et uakseptabelt urettferdig sted, og antitesen er «hjelp, jeg er gravid!», er syntesen en slags pragmatisk gammelmannsvisdom om at verden fremdeles er urettferdig, men at det merkelig nok er til å leve med, for det viktigste er å unngå at ens egne barn faller utenfor.

I plotoppsummeringen på imdb står det at «Burt has always wanted to marry Verona, but Verona resists, not seeing the point of the institution». Dette går igjen; Brille-Burt vil gifte seg, men hun «ser liksom ikke helt poenget». Men hvorfor skulle hun «se poenget»? Hun har allerede omfavnet institusjonen, og et formelt giftemål vil ikke gjøre noe fra eller til. Slik kan hun framstå som «progressiv» og «liberal» ved at hun forkaster institusjonens formaliteter, samtidig som hun reproduserer de samme idealene, og slik går dagene, mens elva renner forbi nedenfor verandaen, og verden raser av gårde, langt, langt unna.