Jeg hørte noen si for ikke lenge siden at Geir Gulliksen – poeten Geir Gulliksen – er som en frontfigur å regne i den nye norske poesigenerasjonen. Hvem var det som sa det? Husker ikke. Men jeg husker jeg tenkte: fins det virkelig en ny norsk poesigenerasjon? Og kanskje burde jeg spurt Gulliksen om det da jeg traff ham mandag (22/10) for å snakke om den nye samlinga hans — Et ansikt som minner om norsk politikk — men jeg gjorde altså ikke det. Det føltes ikke som et spørsmål. Men helt greit som innledning. I stedet lager jeg et spørsmål av det sterke nærværet til særlig to ord i den nye boka — «politisk» og «ansikt» — de er med i tittelen også, sier jeg, og hva er det du vil få fram ved å insistere så veldig på et ord som politisk, for å ta det først?
Gulliksen blir stille en stund.
GG: Å, det er så vanskelig å prate. Hva ville du svart om du var meg og ble spurt noe sånt av deg?
NØH: Det vet jeg ikke. Det kan jeg ikke vite. Men kanskje det blir lettere om jeg foreslår at du gjemmer deg bak dette ordet, politisk, at du bruker det for å liksom veie opp for den enorme følsomheten som ligger i diktene dine?
GG: Men det er jeg ikke enig i det hele tatt.
NØH: Der ser du.
GG: Jeg blir ofte dratt mot det ordet, merker jeg. Eller ordet blir dratt mot meg, eventuelt. Det er som når jeg ser meg i speilet og ser meg. Ansiktet mitt. Det fins noen typiske norske mannsansikter og de er velmenende og utvendige og det er ikke det at de ikke er følsomme, for det er de; og ikke at de ikke vil det gode, for det vil de; og ikke at det er ei maske, for det er det ikke; men… Altså… Det eneste jeg prøver på når jeg skriver er å bli fri. Fri fra å være et slikt mannsansikt. Et mannsansikt som kan bedrive en hvilken som helst stor politikk. Se på den sittende regjeringen, som er en gedigen skuffelse, ikke sant. Men det er jo ikke det at de ikke vil det gode. Det er spillet de spiller. Det er det politiske spillet de tror de må spille. Som for eksempel vil si at de kaster asylpolitikken til hundene bare fordi de tror hundene bestemmer. Det er dette Stoltenbergansiktet som fins overalt: fylt av tvil og heltemodig utholdenhet. Noen ganger ser mitt sånn ut, og det vil jeg gjerne skrive meg fri fra.
NØH: Men du blir ingen politiker av å skrive «politisk».
GG: Men det handler ikke om å være en politiker. Det handler om… For min del for eksempel… Jeg vokste opp i Kongsberg, og levde i en økonomi grunnlagt blant annet av salg og produksjon av våpen. Det tok mange år før det gikk opp for meg, i kroppen, hva det egentlig betyr.
Fra Et ansikt som minner om norsk politikk:
(…)
i våpenfabrikken, der blinde lysrør lyste blindt hele natta
på to hundre tusen kvadratkilometer arbeidsplasser
der vanlige dødelige produserer uvanlig dødelige raketter
som leter opp levende mål når målet beveger seg
der teknologien heter FIRE AND FORGET, SEARCH AND DESTROY
raketter som eksploderer i skip og kjøretøy og levende kjøtt
blir tenkt ut der og satt sammen der og kjørt ut av landet
for å bli avfyrt i et annet land, for å slå ned i et tredje
(…)
NØH: Hva vil det si gikk opp for deg? Hva gikk opp?
GG: Det gikk vel opp for meg at ingenting er reint, for å si det kort.
NØH: Ikke poesien du skriver heller?
GG: Hm… Altså… Nå har jeg holdt på ganske lenge og jobbet med ordet alle og jeg skjønner ennå ikke at det ordet ikke er blitt en politisk massebevegelse, at ikke alle begynner å si alle. Det betyr ikke at det ikke kan stå «jeg» i et dikt, men at jeg’et må måles mot dette «alle». Men nå føler jeg at denne samtalen ble helt feil.
NØH: Men det føler du alltid, Geir.
GG: Ja, det er sant. Det var bra du sa.
NØH: Da jeg leste Et ansikt som… tenkte jeg at du i den, sammen med den forrige samlinga di, Se på meg nå, utviser en enda større vilje til å kommunisere direkte med leseren; jeg sier enda større og mener enn i de andre kjente samlingene dine, Voksne dikt, Om tynge og letthet, Monografi. Hva tenker du?
GG: Jo, det føltes kanskje sånn. Jeg klarte å skrive om ting jeg ikke har klart å skrive om før. Hva det kommer av? Jeg er kanskje litt friere. Jeg er ikke bundet til en sak. Jeg har ikke så mye å tape og jeg har ikke så mye å forsvare.
NØH: Er du mer overrasket over at du klarer å skrive en diktsamling i dag enn for 20 år siden?
GG: Jeg skrev ikke diktsamlinger for 20 år siden.
NØH: Mørkets munn kom ut i 1986?
GG: Ja, det var kanskje egentlig en diktsamling. Jeg kalte det en roman, men…
NØH: Så, mer overrasket?
GG: Jeg er egentlig veldig overrasket hver gang jeg får til noe, jeg…
NØH: Du har skrevet mange veldig lange dikt denne gangen, lenger enn du pleier…
GG: For lange?
NØH: Nei, nei. Men hvorfor ble det sånn?
GG: Jeg vet ikke. Det måtte åpenbart bli sånn. Men jeg er litt overrasket at det ble så langt. Og nå tenker jeg: kort neste gang… Du skal egentlig passe på deg selv som beveger deg rundt i verden som en poet. Hangen til kirkedannelser er så stor. Er du for eller mot jeg’et? Er du for eller mot det som ser biografisk ut? Jeg vil ikke falle inn i en litterær forretningsidé. Jeg prøver vel bare å ha et så bredt menneskelig register som mulig, i diktene mine som i mitt eget liv.
NØH: Hvordan er det å bli litt voksen, som vi vel er i ferd med å bli, å leve mellom disse rollene som voksne gjerne blir tildelt, og rollene de blir tildelt oppå dem igjen, ser du deg selv tydeligere enn tidligere eller liksom er oppsmuldret?
GG: Jeg blir bare yngre og yngre, jeg.
NØH: Som Dylan sa det?
GG: Sa han?
NØH: Sa ikke han at det hadde tatt ham mange år å bli så ung?
GG: Jo, han sa visst det.
NØH: Sånn for deg også?
GG: Jeg ble født så veldig voksen. Jeg var et veldig voksent barn. Jeg turte ikke gjøre noe som helst. Og jo eldre jeg har blitt, jo yngre har jeg blitt.
NØH: Det er lettere nå da?
GG: Ja, det er lettere nå.
NØH: En ting som ikke er så lett, som du skriver mye om i Et ansikt som…, er døden…
GG: Jeg er ikke så veldig opptatt av døden. Det ser kanskje sånn ut siden jeg skriver så mye om den, men jeg er påfallende lite affisert. Jeg har vært så utrolig redd for å leve, det er nok mer der det ligger. Jeg skrev ikke disse diktene for å få skrive om døden. Men verden forandrer seg når noen man kjente ikke lever lenger. Noen dør og blir ekstremt tilstedeværende i tankene, før de blir borte igjen. Det er omtrent som å bli forelsket. Eller skrive dikt.
Fra Et ansikt som minner om norsk politikk:
M DØDE. Det er ingen liten ting å si
Likevel så lett å si, så lett å skrive
like lett som å si at en hel verden
gikk under
Ms verden forsvant
Hun som satt hos ham da han døde
bøyde seg over et ansikt
mens ansiktet var i ferd med å bli
treaktig uttørket vev
sekunder tidligere hadde ansiktet vært levende
et levende menneskes ansikt som lå og stirret
i taket og tenkte på noe som hadde skjedd
og noe annet som skulle skje
og så slutt med det