Jeg satte mitt håp til verden heter Cathrine Grøndahls nye diktsamling. Den første på fem, seks år. Flamme intervjuer poeten i et par ledige stunder mellom jobb og familieliv.

NØH: Alltid fint å lese en glad og optimistisk diktsamling; det er ikke alle diktsamlinger forunt å være det; har du tenkt noe over hvorfor det er sånn?; og tenkte du noe over det mens du skrev Jeg ga mitt håp…?
CG: Fint at du oppfatter diktsamlingen som glad! Jeg tror også den er alvorlig, frustrert og overveldet av dette nye, voldsomme livet. Ja, jeg tenkte mens jeg skrev at der var en sterk kontrast mellom alle de noe verdensfravendte diktsamlingene jeg har i hylla og et liv med små barn. Hørte deg nylig anslå på Radiofront i P2 at 98 % av alle dikt handler om døden, og det er vel ikke helt upresist. Men poetiske gjengangere som død, stillhet og det uutsigelige ligger så langt fra en småbarnstilværelse med liv og spetakkel døgnet rundt. Her er det ikke annet å gjøre enn å sette sitt håp til verden. Gladpoesi? Det høres jo litt lett ut, som en sangtekst av Postgirobygget, men hvorfor ikke? Mange dikt utspiller seg i det personlige eller metafysiske, mens det sosiale livet synes å være uten virkelig betydning. Og det blir det ikke så lykkelig poesi av.

NØH: Hva tenker du om jeg skulle finne på å bruke en merkelapp som vitalist om forfatteren av disse diktene?
CG: Dette er ikke dikt preget av moderne fremmedfølelse; men vitalist? I så fall er det en noe ambivalent omfavnelse av livet. Du unnfanger et liv, som innfanger deg. Jeg tror man kan plassere denne samlingen i en tradisjon av kvinnelige poeter som skriver om denne typen erfaringer; Halldis Moren Vesaas, Marie Takvam, Gro Dahle, her i Norge. Men jeg ser at diktene mine har et annet temperant enn mer kjølige, beherskete dikt. Det handler nok om den veldige friheten jeg opplever i en intens skriveprosess, og ikke så mye om et vitalistisk livssyn.

NØH: Hvor skummelt er det å ta tittelen fra en annen poets dikt? Det er lov å si at det ikke er skummelt i det hele tatt, jeg vil bare at du skal si litt om hvorfor du valgte som du gjorde.
CG: Diktet til Mirkka Rekola fant jeg i en antologi over finlänska kvinnors lyrik genom tiderna, «Du tror du kuvar mig liv», av alle steder. Har lest og likt det i mange år. Jeg hadde nok aldri valgt en strofe fra en norsk nålende forfatter, men Rekola (f. 1931) har jeg ellers null forbindelse til. Det var ikke så nøye planlagt. Forlaget trengte en tittel på en formiddag. De foreslo Baby love, men det gikk bare ikke. Jeg kom opp med Et aminnelig mirakel, før jeg fant ut at Mona Høvring hadde brukt opp den tittelen for et par år siden. Så valgte jeg en strofe fra dette diktet jeg siterer innledningsvis. Jeg liker dobbeltbetydningen, å sette et barn til verden og å satse på verden.

NØH: Du bruker både religiøst innhold og språk i boka, skal barnefødselen i denne sammenheng forstås som en religiøs opplevelse?
CG: Niks, det var ikke meningen å gi det en religiøs betydning. Beskrivelsene av en fødsel her veksler mellom det brutale, usiviliserte og høystemte, mirakuløse. I ett av diktene er det mannen som ser ut som en Gud og kan skape liv & lys, tilsynelatende like enkelt som Gud i 1. Mosebok. Kvinnen derimot, konstaterer etter fødselen at «kroppen er en pære som lyset har forlatt». Ingen religiøs feiring akkurat.

NØH: Et teit spørsmål kanskje: men føler du deg mer verdt nå som du er forelder enn før du ble det?
CG: Jeg opplever at foreldreskapet innebærer en kraftig tilsidesettelse av min egen person, og det kjennes vekselsvis bra og frustrerende. Det er ikke så mye tid til å kjenne etter om livet har mening, og da har det på en måte mening. Samtidig er det mange anledninger til å kjenne at man kommer til kort; man er ikke så god foreldre som man håpet, får ikke arbeidet og lest så mye man ville osv.

NØH: Er hvert nyfødte barn et dikt?
CG: Ja, kan vi ikke tenke det? Men analogiene har noen begrensninger. Jeg kan bli skamfull over diktene mine og tenke at de burde være enda smartere, vakrere og mer originale, men tenker aldri sånn om barna. De må gjerne være vanlige. Det er godt jeg ikke føler det omvendt.

NØH: Kanskje teit dette også, men tror du min glede over diktene og boka, som barnløs, kan matsje din og andre som har barns glede? Man er jo fryktelig redd for å gå glipp av ting i livet…
CG: Det var et litt vanskelig spørsmål. Jeg får ikke helt klarhet i om du spør om gleden over dikt eller barn, eller om man går glipp av mye ved å ikke få barn. Det kan vel være mer og annet å hente i denne diktsamlingen for foreldre enn for barnfrie, som det heter nå om dagen. Gleden over dikt går jo en del foreldre glipp av. Som ikke har tid eller mentalt overskudd til å sette seg ned og lese mellom søvnløse netter, sykdommer og alt det barna fører med seg.

FF takker for skriftpraten — og runder av med en av poetens mange fine nye dikt:

Verdens mest konkrete dikt

Det vidunderlige står i veien for diktet
Står ved bordet og river ned bøker,
bilder og tanker,
og ba-ba-ba-ba-ba
Legg deg ned, kom og se!
Diktet er ikke der oppe,
men oppslukt i et øyeblikk her nede
mellom byggeklosser, dukker og biler

Det vidunderlige står ved bordkanten
og vugger og viser meg
et fortettet liv
og et språk som synger:
Ba-ba-ba-ba-ba
Gaja-gaja-gaja-gaja-gaja,
Tokka-tokka-tokka-tokka, sier
verdens mest konkrete dikt