Vi leser om Philip Normans nye John Lennon–biografi (John Lennon: The Life) i The Guardian på lørdag. Første tanken: 853 sider lang? — drøy kost. Det neste vi tenker har vi tenkt før: John Lennon må ha vært en litt køddete type. Eller som anmelder Michel Faber skriver: «few public figures betrayed the ideals of the 60s more flagrantly than John and Yoko while pretending to uphold them». Et eksempel han henter fra Normans enorme materie er en dag på syttitallet da en kompis av Lennon — etter å ha tatt i øyesyn det vulgære mangfoldet av rikdommer i Lennon og Onos eie, fryserom fulle av pelser, egyptiske gravkammerartifakter og så videre — sier til ham: «Imagine no possesions, John». Lennon svarer surt: «It’s only a bloody song».

Er det? Vi blir nødt til å spørre. Og vi spør en som kan lage sanger — som kan lage dikt også, for den sakens skyld — Pedro Carmona-Alvarez. Er det så enkelt, Pedro? Er det bare er en jævla sang?

PCA: Ja, jeg tror det er så enkelt: det er bare en jævla sang, enda en artist som på et aller annet tidspunkt finner ut av at tiden er moden for hymner: de finnes hos Lennon, men før det hos Dylan og før det hos Pete Seeger og før det hos Woody Guthrie. de finnes i Latin-Amerika under nær sagt alle diktaturene og de finnes i grand prix sammenheng når f.eks berlinmuren faller eller hos Sting når han drar til Amazonas og finner han kompisen med leppa. Folk føler store og overveldende følelser i brytningstider. Folk blir ofte revet med, liksom.

NØH: Men forandres sangen eller du av å lese sånne historier? Gjør det deg noe?
PCA: Jeg vet ikke om akkurat det med Lennon gjør meg noe personlig. Jeg tror ikke det. Jeg tror ikke at folk er ekstra snille fordi de skriver en sånn sang. Det kan ha vært så mange ting som har trigga han til det. Og dessuten; 70-tallet var jo ekstremt eksessivt, så jeg vet ikke egentlig om det er noen særlig stor overraskelse at det var sånn det var. Kåper og jetfly og fjell med kokain. Det er ikke akkurat noen god oppskrift hvis man håper på litt medmenneskelighet, uansett hva man rabler ned i en sang. Men jeg tror Mark Chapman var litt pissed på sånne ting som dette. Det tror jeg nok.

NØH: Er du avhengig av at artister lever opp til sangene sine, for å si det sånn, og kanskje særlig «viktige» artister?
PCA: Jeg er ikke avhengig av at artistene jeg liker lever opp til sangene sine, jeg mener; hvordan skulle det være mulig å forlange noe sånt, særlig om det dreier seg om slike sanger som «Imagine». For meg holder det at jeg liker sangen og at det er fin lyd i stereoanlegget.

Kanskje vi allikevel skal gi oss i kast med de drøyt 800 sidene?