Først lærer vi å lese. Så leser vi. Noen mer enn andre, men sånn er det jo med alt, og spørsmålet Flamme stiller i en ny spalte om lesing, er: hvordan har lesingen forandret seg fra da vi begynte til nå? Førstemann ut, Jan Kjærstad, tegner et historisk lesekart med fem «kontinenter»:

BARNDOMMENS INNLEVELSE: Da jeg begynte å lese, og jeg har ingen god forklaring på hvorfor jeg begynte å lese som gutt, var det å åpne en bok ren trolldom. Jeg sank gjennom sidene og ned i en annen verden. Det var takk og farvel og jeg var borte vekk. Det var først som voksen jeg skjønte at jeg ikke var i en annen, men i en utvidet verden. På engelsk kalles dette fenomenet immersion, og det er målet for ethvert medium, ikke minst nye skjermmedier som strever med sjenerende synlige brukergrensesnitt: Hvordan skape immersion, suge folk rett inn? Jeg husker særlig de tre første bøkene til Edward S. Ellis – ære være ham – i den såkalte Indianer-serien, «Hjortefot i skogen», «Hjortefot på prærien», «Hjortefot i fjellene». Jeg var ikke til stede på gutterommet, jeg var i skogen, på prærien og i fjellene sammen med Hjortefot. Jeg tror det må ha vært denne opplevelsen som gjorde meg til leser, og jeg skjønner hvorfor dette kriteriet, som jeg selv mener må være bare ett av mange, står så sterkt i dag, ikke minst hos kritikere: innlevelse.

BEUNDRERFASEN: Da jeg var omkring 16 år, blandet et nytt element seg inn i lesingen: Jeg falt pladask for visse forfatterskap. Jeg vil ikke si at jeg ble en fan eller at disse forfatterne ble helter for meg, men det var et knippe forfattere som av en eller annen grunn – jeg har aldri funnet ut av dette heller, det dreier seg om helt ulike forfattere – traff klokkerent i min oppmerksomhets solarplexus. Ta svenske Pär Lagerkvist. Jeg leste en av romanene hans, og pang, jeg var solgt, jeg måtte lese alt, og da mener jeg alt, av ham, rubbel og bit, dikt, skuespill, noveller, romaner, essays, jeg var i stand til å myrde for å få kloa i den eneste lille romanen jeg ikke hadde lest av ham og som bare fantes på et antikvariat i en bakgate i Uppsala. Som voksen har jeg aldri hatt det sånn – på et punkt skjønner man også at det er forbløffende mange gode forfattere og at livet dessverre er atskillig kortere enn først antatt.

LÆRETIDEN: Så begynte jeg å skrive selv, og dermed begynte jeg også å samle på redskaper til verktøykassa. Dette var i seg selv en glede, jeg mener, det var et kick å lese bøker som viste frem måter å skrive på som mainstream-litteraturen i liten grad hadde forberedt meg på (for til nå hadde jeg så klart først og fremst lest mainstream-litteratur). Jeg kastet meg over hele feltet av såkalt eksperimentell litteratur, fra den tidlige modernismen til den franske nyromanen og gigantene fra Latin-Amerika, samt de som skrev ukonvensjonelt rundt 1980: Peter Handke, Italo Calvino, Angela Carter, Milan Kundura, António Lobo Antunes. Det kunne liksom ikke bli utfordrende eller komplisert nok. Jeg pløyde store deler av «Finnegans Wake» med en bok med annotasjoner ved siden av meg. Det vil si, akkurat den romanen var en ytterlighet. Stort sett fikk jeg enormt mye ut av disse bøkene, de åpnet øynene mine for en drøss alternative måter å skildre et menneske på, for eksempel den anstøtelig anti-psykologiske strategien jeg møtte i Robbe-Grillets tidlige bøker.

ENKELTBØKENE: På et vis ble noe av lesegleden ødelagt da jeg ble forfatter. Jeg begynte å lese som en tyv. Jeg var hele tiden på jakt etter elementer som kunne gi meg ideer, helt ned på setnings– og ordplanet. I tillegg kom sjalusien og misunnelsen når jeg leste hårreisende gode bøker. Faen, det var bare å slutte å skrive. Så mange dritgode forfattere. Hvem skal gidde å lese en bok av meg når det finnes så forbannet mange bøker som er bedre? Etter hvert klarte jeg å slappe av, og jeg gjenvant mye av nytelsen ved det å møte en fremragende ny stemme. For det var vel det jeg lette mest etter: forfattere som satte en ny dagsorden. Og det var alltid den første boka – uavhengig av kronologisk rekkefølge – jeg leste av en ukjent forfatter, som ble sjokket. Den første boka jeg leste av Michael Ondaatje. Av Janet Frame. Alasdair Gray, Jeanette Winterson, David Foster Wallace. Det hendte vel også at jeg leste flere titler av de forfatterne jeg likte best, men aldri hele forfatterskapet. Allerede bok to ble fort et gjensyn med noe kjent.

GJENLESINGEN: Det slående med den fasen jeg nå er inne i, er at jeg for første gang har begynt å lese bøker om igjen. (Nei, jeg har aldri gjort det før, jeg har vært for utålmodig.) Jeg leter fremdeles rastløst etter nye overraskende leseopplevelser, type Houellebecq, type Bolano, type Bouraoui, men de blir stadig færre. Hvorfor er det sånn? Har jeg blitt mer kresen? Har jeg lest for mye? Har jeg, skrekk og gru, mistet blikket? Av og til tar jeg frem en bok som jeg tror (igjen: jeg vet ikke helt hvorfor) jeg burde lese på nytt. «Glassperlespillet» av Hermann Hesse. «Bølgene» av Virginia Woolf. «Women in Love» av D.H. Lawrence. Jeg blir slått til jorden. Hvilken skaperkraft. Hvilket enestående litterært løft. Og hvorfor i huleste så jeg ikke dybden og høyden og vidden i denne boka da jeg leste den første gang, la oss si, som 22-åring? Manglet jeg livserfaring? Manglet jeg leseerfaring? Uansett er det under noen av disse gjenlesningene at jeg har kjent et snev av det jeg knapt våger å si høyt, fordi så mange har forsøkt å bringe det i miskreditt, men det er det Vladimir Nabokov, i etterordet til «Lolita» (som jeg forresten også fikk meg til å dette av stolen da jeg leste den om igjen), simpelthen kaller estetisk salighet. Når jeg tenker mer på det, er kanskje innlevelse og estetisk salighet to sider av samme sak. Hjortefot er en bror av Josef Knecht. Jo, hvorfor ikke. Iallfall i mitt liv som leser.